Preacher Man

Fields Of The Nephilim, Dawnrazor
Situation 2 / Beggars Banquet, cd 1987

Sergio Leone, Ennio Morricone og goth går sjelden hånd i hånd, men for Fields Of The Nephilim passet dette som i hanske under deres tidligste år. Et image som fortapte desperados fra helvete er den overfladiske årsak til en slik forestilling, men også musikalsk smeltet The Nephilim inn enkelte erketypiske grep fra spaghettisjangeren.

På debutalbumet «Dawnrazor» understrekes dette ved å la en versjon av Morricones «The Harmonica Man» innlede seremonien, samstundes som singlene «Preacher Man» og «Power» begge føyer galopperende prærie inn i den tunge goth som tross alt er bandets fundament.

En sammenligning med The Sisters Of Mercy lar seg vanskelig unngå når samtidige innen samme genre skal vurderes. The Nephilim er, alle likheter satt til side, så visst ingen kopister av nevnte søstre. De er et tidvis langt tyngre band som henter referanser fra tradisjonell rock såvel som hardrock, og vokalist Carl McCoy gurgler grus og glefser på mer brutalt vis enn hva Andrew Eldritch noensinne har gjort. Den fylde og melankolske tyngde som The Nephilim utviklet påvirket senere navn som eksempelvis Paradise Lost, Moonspell og Tiamat; dog er de forbindelsene tydeligere på senere album enn her ved «Dawnrazor».

Fra fengslende gothrock som «Laura II», «Secrets» og «Dust», til atmosfærisk metalmelankoli i «Vet For The Insane»

«Dawnrazor» spenner vidt, noe som innebærer at det også spriker til ulike kanter. Nevnt er spaghettien, mellom denne springer albumet fra fengslende gothrock som «Laura II», «Secrets» og «Dust», til atmosfærisk metalmelankoli i «Vet For The Insane», og igjen videre til det truende monsteret som tittelkuttet er. Lyrikk sirkulerende rundt okkultisme og mystisisme holder på sett og vis det hele samlet, et moment som — sett i sammheng med alt det øvrige — fort kunne gjort The Nephilim til tegneserie og karikatur. The Nephilims løsning for å unngå dét, er ganske enkelt å aldri dra på smilebånd eller gi til kjenne at det ligger noe annet enn alvor bak. Slik makter de å fremstå troverdige, det selv om enkelte ord og linjer bader i blødmer.

Med få unntak holder materialet jevnt god kvalitet, men inntrykket av famling etter definitivt musikalsk ståsted gjør «Dawnrazor» som helhet til en litt frustrerende lytt. Kreativ omprogrammering av rekke hjelper, dog er det en øvelse som ikke endrer albumet permanent. En anelse grumsete produksjon bidrar ytterligere til at dette er et album som nok i første omgang helst finner venner blant de som allerede er hengivne til gothrock av tradisjonell karakter.

Sistnevnte er en antagelse tastet ned av en som alt i alt faktisk finner svært mye å glede seg over på «Dawnrazor», uten å være verken døv eller blind for de svakheter som hefter ved albumet. Fields Of The Nephilim er dog et band med utvistelige kvaliteter og sterk identitet, og for den som vil teste vannet er «The Nephilim» (1988) kanskje et klokere førstevalg enn «Dawnrazor».

TRACKS

Intro (The Harmonica Man) / Slow Kill / Laura II / Preacher Man / Volcane (Mr. Jealousy Has Returned) / Vet For The Insane / Secrets / Dust / Reanimator / Power / The Tower / Dawnrazor / The Sequel

Produsert av Bill Buchanan og The Nephilim