Nocturne, Spellbound

Siouxsie & The Banshees, Nocturne

Siouxsie & The Banshees, Nocturne
Universal, dvd 2006

Som utgivelse stammer «Nocturne» opprinnelig fra året 1983, da i form av dobbeltalbum og VHS–video. Den gang mottatt ikke helt uten kritiske røster, som så sitt snitt til å hevde at Siouxsie & The Banshees kastet vrak på siste rest av punktroverdighet og beveget seg inn i selvforherligelse.

Det doble livealbumet var et format forkastet og foraktet av punks og postpunks, et format tilhørende 70–tallets selvgode mastodonter. At konsertopptak utgitt på VHS kostet en aldri så liten formue i innkjøp og fortsatt var forbeholdt de få, gjorde neppe saken bedre.

Det hviler noe kledelig dramatisk og selvironisk over at konserten innledes av et utdrag fra Stravinskys «The Rite Of Spring» til bilder av misfits og Siouxsie–look–a–likes

Det faktum at innspillingen fant sted i pompøst ærverdige Royal Albert Hall, understreket ytterligere at Siouxsie & The Banshees i 1983 hadde klatret mange karrieretrinn siden den spede start. Det er i sannhet lang vei fra bandets kaotiske og halvt improviserte debutkonsert på The 100 Club, til det profesjonelle band som ganske nøyaktig syv år senere inntok Royal Albert Hall. Siouxsie & The Banshees var nok svært bevisste disse fakta selv, og det hviler noe kledelig dramatisk og selvironisk over at konserten innledes av et utdrag fra Stravinskys «The Rite Of Spring» til bilder av misfits og Siouxsie–look–a–likes som myldrer inn i en sal tradisjonelt forbundet med mer avdempet stil.

Royal Albert Hall er dog en passende ramme for et liveopptak av Siouxsie & The Banshees, for sin eleganse og storslagenhet til tross er det et intimt lokale som bringer band og publikum tett sammen. Ikke et ord fra band til publikum ytres gjennom de opptakene som utgjør «Nocturne», heller ikke gjør band noe forsøk på fysisk kontakt med tilskuere. Nærheten og kommunikasjonen foregår gjennom musikken, hvilket er nok takket være den korte fysiske avstand mellom scene og sal.

«Nocturne» vektlegger albumene «Juju» (1981) og «A Kiss In The Dreamhouse» (1982) i størst monn, men henter også inn kutt helt tilbake fra debutalbumet «The Scream» (1978). I albumformat samles seksten spor, mens den visuelle konserten kun — dette i likhet med den opprinnelige VHS–versjonen — gir rom for tolv. Litt skuffende men mest undrende; for har det seg slik at de fire fraværende titlene ikke eksisterer i filmform? Om så ikke er tilfellet, og det faktisk skulle vise seg at de eksisterer i akseptabel stand, er det et mysterium hvorfor de ikke er inkludert denne gang.

Siouxsie

Siouxsie Sioux

Fabelaktige stemme og fascinerende fremtoning midt mellom gothdronning og fugleskremsel

De tolv som er og den timen de varer, er imidlertid god nok grunn til å gi «Nocturne» en titt. Med opptakene fordelt over to dager — 30. september og 01. oktober 1983 — sitter konserten ikke som en sammenhengende liveopplevelse (visuelt understreket av at Siouxsie og band er ikledd ulike gevanter fra det ene kutt til det neste); men intensiteten er tilstede gjennom hele timen. Siouxsies ganske så fabelaktige stemme og fascinerende fremtoning midt mellom gothdronning og fugleskremsel, er scenens selvsagte midtpunkt. Hennes underlige dans og sprett er en fengslende og sjarmerende motsats til den myndige kontroll stemmen og øynene utstråler. Severin, Smith og Budgie er mest som tilbaketrukne skygger, konsentrerte om sitt og uten antydninger til ønske om eller behov for å innta hovedroller.

Siouxsie & The Banshees sound er så rikt og rytmisk at det på plate ofte oppleves som om de er flere enn fire og at keyboards spiller en viktig rolle. Gjenskapt live fremstår det som imponerende hvor mye lyd de lager; Budgies energiske tromming, Severins vibrerende bass og Smiths skimrende gitarer er alt som er foruten Siouxsies kraftfulle vokal. Robert Smith (The Cure) gjør ikke uventet en strålende jobb, den ultimate vikar i The Banshees som han er, men personlig ville det gledet meg ekstra å høre og se John McGeoch i en setting som «Nocturne» tilbyr. Ikke bare for omgivelsenes og begivenhetens del, mest fordi «Nocturne« er Siouxsie & The Banshees avbildet på deres musikalske topp og McGeoch var den mann som sirklet gitarene på «Juju» (1981) og «A Kiss In The Dreamhouse» (1982).

… og bonus

Uansett hvem og hvordan eller mulige mangler, denne restaurerte utgaven av «Nocturne» er gild og gull for enhver som verdsetter Siouxsie & The Banshees. Som bonus medfølger først og fremst «Play At Home», en absurd tv–spesial for Channel 4 som viser bandet i scener fra «Alice In Wonderland» sammensveiset av musikk fra The Banshees samt sideprosjektene The Creatures og The Glove. «Play At Home» er en kuriositet som nok helst gleder heltids–banshees; vi andre setter trolig større pris på å få med videoen til «Dear Prudence» samt to fine liveopptak fra The Old Grey Whistle Test høsten 1982.

TRACKS

Israel / Cascade / Melt! / Pulled To Bits / Night Shift / Sin In My Heart / Painted Bird / Switch / Eve White / Eve Black / Voodoo Dolly / Spellbound / Helter Skelter + BONUS: Play At Home (tv show) / Dear Prudence (video) / Melt! (live) / Painted Bird (live)

Produsert av Mike Hedges og Siouxsie & The Banshees

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments