Dr. Mabuse, Der Spieler

Propaganda
Propaganda, Foto: Anton Corbijn

Den med noe forhold til filmhistorie vil uvilkårlig koble “Dr. Mabuse” til den tyske regissøren Fritz Langs debutfilm “Dr. Mabuse, Der Spieler” (1922). Nevnte film er en variant av den alltid like populære forestillingen om den gale vitenskapsmann, i Dr. Mabuses tilfelle var målet å sikre seg makt over verden gjennom tilegning av all eksisterende kunnskap om psykologi og vitenskap.

Propaganda var landsmenn og -kvinner av Lang, nærmere bestemt fra Düsseldorf, og hadde som mål å sikre seg makt og dominans over den flaten av pop som sorterer under hi-tech produksjon. Med Trevor Horn, Paul Morley – Claudia Brücken var endog gift med Morley – og Anton Corbijn som sentrale medspillere, hadde Propaganda i ZTT de redskap som skulle til for å skape symfonisk popschmeltz av rang. Rett nok måtte Propaganda innfinne seg med å være selskapets andreprioritet etter Frankie Goes To Hollywood, og det tok godt og vel ett år før den første demoversjonen av “Dr. Mabuse” fant endelig form og ble utgitt som single.

“Dr. Mabuse” oppleves som Michael Cretu og Sandra overfalt av Laibach

I “Dr. Mabuse” skrudde Propaganda og Horn sammen en underlig blanding av militant symfonisk marsj og europop av klasse überkitsch. Det er lyden av det ambisiøse og kunstneriske som møter det bevisst, nesten tåpelig banale, kommersielle. Horns teknikk og metode hviler over det hele, dog er Propagandas tyske element bevart og understreker “Dr. Mabuse” som noe annet enn britisk popmusikk. Kan hende noe søkt, men “Dr. Mabuse” oppleves som Michael Cretu og Sandra overfalt av Laibach. Først og sist forblir likevel “Dr. Mabuse” et stykke berusende pop som i sine beste sekvenser formidler svimlende styrke.

Det nevnte kunstaspekt ved Propaganda og “Dr. Mabuse” fremkommer best singelens a- og b-side sett og hørt under ett. Den komplette presentasjon av hovedkuttets tittel lyder ikke mindre enn “The First Side Of The Story: Dr. Mabuse (A Paranoid Fantasy)”. Et pretensiøst anslag som tar fullstendig overhånd når b-siden skal presenteres. “The Second Side Of The Story: Dr. Mabuse, Der Spieler (An International Incident) Paris : Düsseldorf : London : New York – Details From Das Testaments Des Mabuse / Femme Fatale (The Woman With The Orchid) : The Third And Fourth Side Of The Story”. Intet mindre. B-sidens musikk er klipp og lim mellom korte bruddstykker av “Dr. Mabuse”, skremmetoner fra stumfilmens tid, og biter av The Velvet Undergrounds “Femme Fatale”. Det er knapt noe som kan kalles en låt, det er heller en demonstrasjon av miks og lek fra Horns side.

Etter “Dr. Mabuse” gikk det ytterligere et år innen ZTT satte av nok tid til at debutalbumet “A Secret Wish” (1985) kunne ferdigstilles. Originalmedlem Andreas Thein hadde da sluttet, han ble aldri avbildet som medlem av Propaganda fordi bandet ønsket å fremstå som to menn og to kvinner etter ABBAs modell. Gode kritikker og jevnt over godt salg til tross, så ble ikke “A Secret Wish” eller Propaganda det nye, store. Som med nær sagt alt og alle med tilknytning til ZTT, raknet Propaganda etter kort tid og maktet aldri å gjenskape de kvaliteter som deres første singler har.

(ZTT, 7″ 1984)

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments