Psychedelic Jungle

The Cramps, Psychedelic Jungle

The Cramps, Psychedelic Jungle
I.R.S., lp 1981

Blant de klart mer outrerte navn gjennom historiens mangfoldige rockscene, finner vi amerikanske The Cramps. Til forskjell fra de fleste andre band som entret scenen på New Yorks legendariske CBGBs i new wavens tidsepoke, stod The Cramps’ røtter dypt plantet i 50–tallet og rockens spede barndom.

Noen revival for den klassiske rockabilly’en var imidlertid ikke hva The Cramps frontet, deres larmende, ubehøvlede variant av rockabilly befant seg mange søppelkasser hinsides The Stray Cats enn si en kabaretfigur som Shakin’ Stevens.

Obskur horror, porno, og rabiat humor

Primitiv, pervertert trash med siklende besettelse for obskur horror, porno, og rabiat humor var dog ikke The Cramps helt alene om under de første årene av 80–tallet. Den rett så aktive engelske og europeiske psychobillyscenen — med The Meteors som det vel største navnet — delte flere av nevnte trekk med The Cramps. Musikalsk var imidlertid psychobilly’ens utøvere heller éndimensjonale, The Cramps derimot kapslet rockabilly, surf, garasje, psych og ymse annet skrammel til et uttrykk som ganske enkelt er ‘Crampsk’. The Cramps ble og er lett gjenkjennelige, og står som modell for sin egen lille subsjanger. Og ja, The Cramps så selvsagt ikke hensikten med å benytte bass, de nøyde seg heller med to gitarer.

«Psychedelic Jungle» er The Cramps’ andre studioalbum og en av tre fullengdere — de to andre er «Songs The Lord Taught Us» (1980) og «A Date With Elvis» (1986) — som viser bandets format på sitt mest inspirerte. Albumet består av en 50/50 miks mellom coverlåter og originalmateriale, uten at andre enn dem som er godt kjent med fortidens Nuggets, Pebbles, Teen Beats etc. vil kunne skille cover fra original uten å måtte referere til omslaget.

Det er likevel ingen tvil om at The Cramps’ evne til å gjøre underholdende groove hviler tungt på deres kunnskap om og teft for å plukke coverlåter. Således skiller ikke «Psychedelic Jungle» seg fra bandets øvrige utgivelser. «Greenfuz», «Goo Goo Muck», «Rockin’ Bones», «Primitive» og «The Crusher» er klassiske spor som av mange ene og alene assossieres med The Cramps, men de er alle som én coverlåter. Det innebærer likevel ingen beskyldning om at The Cramps selv ikke er kapable til å vrenge ut solid egenskrevet materiale; «Caveman», «Under The Wires» og «Beautiful Gardens» er tre kutt som på ingen måte er underlegne nevnte coverlåter.

The Cramps

Foto: Anton Corbijn

Selv om The Cramps og «Psychedelic Jungle» som smal sak kan stemples med ordene ‘primitiv’ og ‘rølpete’, skal det ikke lukkes ører for at The Cramps som band besitter musikalske talenter så vel som genuin sjangerforståelse. «Psychedelic Jungle» er kontrollert og bevisst primitiv på et vis som mindre begavede band aldri ville vært i stand til å fullføre. Poison Ivy og Kid Congo Powers (bl.a. Gun Club og The Bad Seeds) er begge eminente gitarister innenfor denne genrén, og kverner et sementstødig komp som underlag for twang, skurr og velplasserte skrall.

Lux Interior på sin side kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn en superb vokalist, ikke bare i kraft av en myndig, kledelig truende, stemme alene – men også gjennom en hysterisk trang til å ule, bjeffe, kvekke eller buzze som tusen innpåslitne spyfluer. Interiors vokale innsats og fremføring av tekstene er helt avgjørende for å fatte The Cramps’ humoristiske side, for med en unyansert brøleape i spiss ville mange av tekstlinjene — og dermed også The Cramps som band — fremstått som direkte motbydelige.

Groovemaskin i arrogant takt

La heller ikke dette med ‘primitiv’ og ‘rølp’ forlede deg til å tro at «Psychedelic Jungle» er et takras i turbotempo, sannheten er at tre av fire kutt kjører traktor heller enn Stingray. Albumets første merkbare tempoøkning kommer faktisk ikke før spor syv, «Psychedelic Jungle» er først og fremst en eggende groovemaskin i arrogant takt på moderat frekvens. Den mengde energi som denne takten utløser er imidlertid mer besettende og langt råere enn hva hodeløs råkjøring alene makter å frembringe.

The Cramps opprettholdt pen posisjon på det såkalte alternative kart 80–tallet ut (deres største ‘hit’ kom så sent som vinteren 1990 med singelen «Bikini Girls With Machine Guns»), men de kunne muligens nådd et hakk eller to høyere hadde det ikke vært for stadige skifter av besetning såvel som selskap. De senere år virker deres status å være noe revurdert og tilsvarende redusert utenfor de dediserte sjangerentusiastenes rekker, noe som nok henger sammen med at The Cramps valgte å fortsette med de eksakt samme grep gjennom 90–tallet. For noen innebar det at bandet tværet format og spøk over tid, og ikke bidro med annet enn å parodiere seg selv.

«Psychedelic Jungle» — og det øvrige materialet fra årene 1978 til 1986 — er dog langt mer enn spøk eller parodi. Det er et album og en dose kjærlig forkvaklet rock som stadig lyder tøffere og morsommere enn mye annet som seiler under fanen rock. Kan godt hende verken viktigst eller best, men alikevel en klar favoritt i egenskap av å fange rockens opprinnelige essens som noe uforskammet, møkkete og høyst tvilsomt. Uten originaler som The Cramps hadde rocken vært et langt kjedeligere sted å oppholde seg.

TRACKS

Greenfuz / Goo Goo Muck / Rockin’ Bones / Voodoo Idol / Primitive / Caveman / The Crusher / Don’t Eat Stuff Off The Sidewalk / Can’t Find My Mind / Jungle Hop / Natives Are Restless / Under The Wires / Beautiful Gardens / Green Door

Produsert av The Cramps

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments