Fade to Grey

Visage, ST

Visage, (ST)
Polydor, lp 1980

Ta én stk. tulling med større sminkepung enn hva alle dine eks–kjærester samlet kan vise til, fem stk. dyktige musikere i kommersiell krise, én stk. populær DJ, én stk. hysterisk dekadent trend, og ti stk. spor av høyst variabel kvalitet. Da har du Visage og et debutalbum som aldri har blitt og aldri vil bli rangert til mer enn i beste fall medium stas.

Supergrupper er et oppskrytt begrep og gir sjelden eller aldri den sluttsum som de enkelte bestanddeler skulle tilsi. I hvor stor grad Visage var en reell supergruppe enn så lenge Visages initierende tennplugg bestod av tre ganger Magazine på frustrasjonens rand, to ganger Ultravox i limbo og en gang trommeslager kapitulert til DJ (Rusty Egan), er en forsåvidt diskutabel sak. Super eller ei, «Visage» som album er på ingen måte moden for å måle kvalitet med det beste disse musikerne gjorde, og skulle komme til å gjøre, i andre sammenhenger.

«Visage» lider under det faktum at Visage for de fleste involverte var et hobbyforetak og pauserom i påvente av bedre tider. Til debutalbumet skrapte de sammen ti spor som favner kun ett virkelig godt og to eller tre akseptable, med de resterende som en heller tynn suppe. Den musikalske identiteten er tilsvarende vag, «Visage» signaliserer i liten grad egenart og evner ikke å etablere sound eller visjon som kan definere og identifisere Visage som band. En bedre vokalist enn Steve Strange kunne muligens tilført «Visage» noe større tyngde, Stranges stemme er uten kraft og særpreg og bidrar slik ikke til annet enn å gjøre albumet ytterligere diffust.

Speilbilde av den dekadente puddermaskerade

Som helhet lyder albumet sterilt og fremmedgjort, kjølig maskinell klubbmusikk og synthpop som inntar distanse og muligens er et godt speilbilde av den dekadente puddermaskerade som foregikk i det nattklubbmiljøet Strange og Visage oppstod i. De musikalske referansene til Midge Ure + Billy Currie og deres samtidige rekonstruksjon av et nytt Ultravox er mange, mens Barry Adamson, Dave Formula og John McGeoch bringer inn lite eller ingenting av den melodiøse energi som Magazine mestret så godt. Nå var selvsagt ikke intensjon med Visage å gjenskape andre band men heller å lage et nytt alternativ, det er likevel påfallende hvor lite bemerket tre skarpe musikere som Adamson / Formula / McGeoch gjør seg på «Visage».

Visage

L–R: Ure, Egan, Strange, Formula, Currie

«Fade To Grey» er albumets enslige fulltreffer, et tilfelle av full klaff mellom disco og synthpop som bragte Visage en 8. plass i England og garanti for varig eksistens i generasjoner. «Fade To Grey» har all den sensuelle sødme og varme romantisisme som albumets coverbilde lokker med, og som alle de øvrige kuttene mangler. Kvalitets– og temperaturforskjellen mellom «Fade To Grey» og «Visage» som total er så stor at det nesten kunne vært tale om to band og «Fade To Grey» på villstrå på feil album.

Syv spor som aldri vil henrykke andre enn dediserte, ukritiske synthere

Halsende mange kvartaler og flerfoldige drinker etter «Fade To Grey» plasserer «Tar» og «Visa–Age» seg på presentabel respektabel side av skalaen. Som hardkantet synthpop gjør begge seg fortsatt relativt godt, dog tilhører de på ingen måte epokens eller synthpop’ens virkelig minneverdige titler. Med de tre nevnte fremhevet gjenstår syv spor som aldri vil henrykke andre enn dediserte, ukritiske synthere. For oss som trives med genren er det ikke vanskelig å finne tilløp i «Blocks On Blocks», «The Dancer», «Mind Of A Toy» og flere med som kan gi en viss tilfredsstillelse, men samtidig kan man ikke unngå å være døv for det faktum at det er tale om hverken spesielt gode låter eller idéer. «Moon Over Moscow» kan stå som talende eksempel, en nær latterlig banal melodi som deiser ned på feil side — langt avsted på feil side — av det naivt geniale og blir flau amatørisme. Når det atonale fjaset som er «The Steps» toner ut side B, blir inntrykket av mengde fyllmasse stablet for å telle opp minutter temmelig overveldende.

Albumet «Visage» og dets fremste fortrinn og argument for eventuell fortsatt interesse befinner seg utenfor selve musikken. «Visage» er interessant fordi det så sterkt representerer lyden av og estetikken til det klubbmiljø og den ideologi som frembragte flere av Englands mest underholdende artister og band på tidlig 80–tall. Steve Strange som nattklubbvert og hemningsløs posør er selve inkarnasjonen av the new romantics’ opprinnelige essens, eskapisme fra grå hverdag gjennom ytre fasade som langt viktigere enn konkret innhold. «Visage» har utvilsomt fasade gjort med flid, innholdet er det dog så som så med. Med andre ord et album som ikke er påkrevd for andre enn de med velutviklet fascinasjon for britisk pops nyromantikere.

TRACKS

Visage / Blocks On Blocks / The Dancer / Tar / Fade To Grey / Malpaso Man / Mind Of A Toy / Moon Over Moscow / Visa–age / The Steps

Produsert av Visage

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments