The Fire of Love

The Gun Club, Miami

The Gun Club, Miami
Animal / I.R.S., lp 1982

Snurr indre film og se bildene av en skabbete Ford Mustang Convertible forlate Los Angeles. Bak rattet en feberhet outlaw, i passasjersetet bibel og whiskey, i baksetet rifle og ammunisjon. Passerer Phoenix og ruller videre gjennom brennende sol, støv og ørken. Krysser Mississippi og hviler av en natt i New Orleans. Ved en hardbarket bardisk, med to slag poker og ingen gevinst, under ynkelig fremført striptease av klasse c.

To netter senere stopper den samme Mustang, den samme outlaw, dypt inne i Floridas sumplandskap. Hva han skal og hvem han skal møte er myte for ettertid, men han er ganske visst på oppdrag.

Tretten, fjorten, femten – tell for deg selv – klisjéer på noen få linjer

Tretten, fjorten, femten – tell for deg selv – klisjéer på noen få linjer. Likevel linjer som sier ganske mye om The Gun Club så vel som “Miami”. The Gun Club befinner seg midt i den mytologiske gryten som er de amerikanske sørstatene, der veien fra gud til djevel – eller var det motsatt? – kan være ytterst kort. Der svart og hvit, sump og ørken, konfronteres mellom blues og folk til raslingen av flasker, pistoler og skjeletter. Der spader er hardt arbeid på dagtid, der spader graver ned eller opp dulgt fortid på nattetid.

“Miami” er The Gun Clubs andre album og ansett for å være en noe mer moderat affære enn debutalbumet “Fire Of Love” (1981), sistnevnte en plate som denne mann foreløpig ikke har stiftet bekjentskap med. Mer moderat i betydning av at hastighet og intensiet er lavere, noe enkelte klandrer produsent Chris Stein (Blondie) å være delvis ansvarlig for. Sant nok prydes ikke “Miami” av fullendt produksjon, større trøkk og rødere blod kunne vært å ønske, men samtidig forholder det seg nok også slik at The Gun Club med “Miami” søkte et modnere uttrykk og album.

Psykotisk, voodoobesmittet blueskrasj i de siste svette minuttene før midnatt er rett nok tilstede i godt monn, dog i ganske kontrollerte former. For “Miami” er først og fremst en overraskende melodifokusert plate, dominert av gode enkeltkutt på en rusten knivegg mellom rock, gothic country og rural blues. Coverlåter og egne komposisjoner blandes ubesværet til et hele som svinger svært naturlig mellom slide og steel, mellom det grumsete og det renskårne.

En knokkelknusende versjon av Creedence Clearwater Revivals “Run Through The Jungle”

“Like Calling Up Thunder”, “A Devil In The Woods” og “Bad Indian” er fine eksempler på albumets hardkokte hjørne, kutt som forutser The Screaming Blue Messiahs og også tenderer mot et uttrykk som noe senere skulle brennmerkes som kupunk. Blant disse hører dessuten en knokkelknusende versjon av Creedence Clearwater Revivals “Run Through The Jungle”.

De mer countryinspirerte titlene – “Brother And Sister”, “Texas Serenade”, “Mother Of Earth” – bidrar på sikt med vel så stor glede, ikke minst fordi Jeffrey Lee Pierce på disse gjør platens aller beste vokalprestasjoner. Pierce er mikset høyt og tydelig platen gjennom, noe som yter hans vokale intensitet, sjel og twist rettferdighet. Runde på huset for albumets mest minneverdige spor går dog til versjonen av “The Fire Of Love”. Likblek, skjelvende blues-a-billy i stabbetempo mot kirkegård, zombies og skyggeland.

Jeffrey Lee Pierce er borte, bassist Rob Ritter er borte, men “Miami” er fortsatt her. Et album som romsterer i fortidens kister og rom, som revitaliserer rockens røtter og planter disse som en bit genuin amerikansk undergrunnsrock fra det unge 80-tall. Eksplisitt musikalsk undergrunn eller ekskluderende er “Miami” på ingen måte, blir The Cramps for sykelige eller The Blasters for tradisjonelle, kan “Miami” godt vise seg å være korrekt medisin.

TRACKS

Carry Home / Like Calling Up Thunder / Brother And Sister / Run Through The Jungle / A Devil In The Woods / Texas Serenade / Watermelon Man / Bad Indian / John Hardy / The Fire Of Love / Sleeping In Blood City / Mother Of Earth

Produsert av Chris Stein

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments