The Sirens’ Call

New Order, Waiting For The Sirens’ Call
London / Warner Music, cd 2005

New Order er tilsynelatende evig ungdom. Alltid parate for et dansegulv, en illegal pille og en vilje til å gripe bruddstykker av samtiden. Det å være en New Order er å holde fast på tradisjonen og samstundes kile denne med velvalgte triks fra og hint til dagen i dag. Illusjonen om det vitalt ungdommelige New Order brister først når man skuer deres seneste promobilder, først da er det tid for å erkjenne at årene har gått og at New Order i realiteten er aldrende menn.

Sumners tiltagende rynker og økende livvidde er en underlig kontrast til «Waiting For The Sirens’ Call» og dens lyse, ledige lynne. For «Waiting For The Sirens’ Call» er muligens det klareste, enkleste og mest gjennomført popkommersielle album New Order har gjort. «Waiting For The Sirens’ Call» sklir pent og knirkefritt gjennom sin snaue time, uforstyrret av at et halvt fotballag er involvert på produksjonssiden.

De første møtene med albumet fortoner seg som en mild skuffelse, en behagelig men noe tam samling spor som verken jubler eller ryster. Her er ingen ny «Crystal» — denne fabelaktige singelen som kronet «Get Ready» (2001) — eller «Blue Monday», eller «Touched By The Hand Of God», eller tyve tilsvarende innertiere fra New Orders hender, som kan bidra til å vekke albumet ved første eller andre hils. Noen runder senere sitter imidlertid helheten, og da favner man et album som er jevnt besatt med overveiende gode kutt.

«Waiting For The Sirens’ Call» er forhåndsannonsert som et album skåret mellom New Orders dansevennlige ansikt og New Orders mer rockete materiale. Det er ikke helt fjernt, men heller ikke fullstendig korrekt. De mest utpreget rockete sporene og de klart mest danceorienterte titlene er nesten alle såvidt kontrollerte og høflige at differansen mellom de ulike vinklene blir relativt liten. Nesten alle, for to titler spriker fra malen og er begge å regne som mindre heldige.

Liksomskramlete retrorock er det allerede altfor mange gjøkunger som sysler med

Med «Guilt Is A Useless Motion» spinner våre venner sammen florlett dancepop som menger seg vel mye med kontinentale gymøvelser. Rett nok ikke frastøtende usympatisk, men som et uinspirert Pet Shop Boys en tirsdag ettermiddag på SATS er ikke hvordan vi først og fremst ønsker å høre New Order. Avsluttende «Working Overtime» er den rake motsetning og ganske sikkert tiltenkt en rolle som alibi for albumets mest rockete side, hvilket de godt kunne droppet. Liksomskramlete retrorock er det allerede altfor mange gjøkunger som sysler med, New Order bør ikke ha behov for å gi seg ut på slike områder bare for å plukke kredpoeng hos grinete kritikere.

Plasserer vi i tillegg til de to nevnte kuttene den heller anonyme førstesingelen «Krafty» på reservebenken, gjenstår det åtte spor som samtlige evner å tilfredstille de kravene et band som New Order må akseptere å møte. «Who’s Joe?» og «Hey Now What You Doing» tipper begge i retning britpop, sommerlige, nynnevennlige og vinnere på dager med solstråler langs stuegulvet. Tittelkuttet er typisk New Order og første spor på albumet hvor bandets patenterte bass- og gitarsound virkelig våkner til liv. Midtpartiet, bestående av «I Told You So», «Morning Night And Day», «Dracula’s Castle» og (delvis) «Jetstream», er albumets hjerte og sjel. Fire spor som kobler bandets grunnelementer, fire spor som samler de fleste årsaker for at så mange fortsatt er glade i New Order.

Lyden av en britisk institusjon og en vokalist som fortsatt høres ut som om det er første gang han befinner seg i studio

For de som ikke måtte vite innebærer dette refrengsterk pop og rock med tikkende rytmikk innlagt elektroniske stikk som i rette hender kan omformes til berusende klubbkvelder, samt vage ekko av tider og et band som engang var. Lyden av en britisk institusjon og en vokalist som fortsatt høres ut som om det er første gang han befinner seg i studio. Og med mindre de ansvarlige velger å skjemme seg ut, blir «Morning Night And Day» neste single fra «Waiting For The Sirens’ Call».

At Gillian Gilbert har trukket seg tilbake og overlatt plassen til Phil Cunningham (som dog først er gitarist og dernest keyboardist) er overhodet ikke hørbart på «Waiting For The Sirens’ Call». New Order gjør deres sak, rett nok noe lettere og strammere strukturert enn på 80–tallet — men stadig som et umiskjennelig New Order ingen kan kopiere. «Waiting For The Sirens’ Call» er ingen klassiker i bandets katalog, dog er det alt i alt et fint album som band såvel som fans kan være stolte av. New Order er fortsatt her og nå, i takt med tid og ingenlunde redusert til rusten retro.

TRACKS

Who’s Joe? / Hey Now What You Doing / Waiting For The Sirens’ Call / Krafty / I Told You So / Morning Night And Day / Dracula’s Castle / Jetstream / Guilt Is A Useless Emotion / Turn / Working Overtime

Produsert av New Order, Stephen Street, John Leckie, Jim Spencer og Stuart Price