Miss Paramount

Indochine, Le Péril Jaune

Indochine, Le Péril Jaune
Ariola, lp 1983

Disse franskmenn, du. Drøyt latterliggjorte som noen av de minst attråverdige i rockens historie, ansett som ute av stand til å varte opp med gangbare navn utenfor egne grenser. Som alltid når enkeltnasjoners bidrag til populærmusikken nedvurderes, så er det heller ikke helt rettferdig å frata Frankrike all ære. Tvert om.

Som popnasjon var det rett nok først på 90-tallet og med fransk house at det ble virkelig fres over fyrverkeriet, men i løpet av 70-tallet var Frankrike gode i det progressive felt (med navn som Gong, Ange og Magma), og heller ikke på 80-tallet var franskmenn fullstendig usynlige.

Nevnes kan Telephone, et band av new wave skolen som oppnådde en viss oppmerksomhet utenlands, lille Vanessa Paradis fikk mangt et guttehjerte til å hoppe et ekstra hakk, og under overflaten romsterte det en rekke franske navn i segmentet synth og wave. Best blant populære, salgbare franskmenn var likevel kvartetten Indochine. Ingen vil med mimikkløs alvor hevde at Indochine erobret kloden, men de oppnådde brukbar popularitet på kontinentet foruten at de fikk et lite fotfeste i Sverige.

Indochine har imidlertid et par triks i ermet som skiller dem fra mange andre

Indochine oppstod i 1981, debuterte med minialbumet “L’Aventurier” i 1982, og slo gjennom med “Le Péril Jaune”. Singlene “Kao-Bang” og “Miss Paramount” bragte dem oppmerksomhet også utenfor Frankrike, og disse to singlene er beskrivende for bandets lett gjenkjennelige stil. Mye keyboards og syntetisk komp som motor knytter trådene til samtidige popband, Indochine har imidlertid et par triks i ermet som skiller dem fra mange andre. For det første fargelegger saksofon en rekke av låtene, for det andre drar gitarsoundet i en uventet retning. Med shadowsgitarer og generell gitartwang som iørefallende, sentrale ledd i arrangementene, skaper Indochine en type pop som både er moderne og samtidig fanger ekko av 60-tallet. Vokalist Nicola Sirkis har dessuten en litt ropende, noe anstrengt og smått punkete vokal, noe som bringer en bit av rastløs, energisk new wave til flere av sporene.

Pop møter new wave møter synth møter The Shadows

“Miss Paramount” er således et typisk eksempel på bandets miks, pop møter new wave møter synth møter The Shadows og kommer ut som kjapp, fengende poprock av eksellent kaliber. “Kao-Bang” viser bandets lysere variant av de samme elementene, lett trippende på tå, glad sommerpop. Spennet på “Le Péril Jaune” er ikke videre stort, nesten samtlige spor finner seg til rette innenfor det samme lydbildet, men det er lov så lenge Indochine utvilsomt innehar en egen identitet albumet gjennom. Foruten nevnte singler står “La Secheresse Du Mekong”, “Razzia” og “A L’est De Java” frem som like vellykkede eksempler på bandets karakteristiske popvariant.

Indochine

Indochine

Med mine labre franskkunnskaper er det vanskelig å si om “Le Péril Jaune” er et tematisk konsept, eller om alle hintene til det fjerne østen kun er en overfladisk gimmick. Fra bandnavn til omslag, låttitler – “La Secheresse Du Mekong”, “Okinawa”, “Shangai” med flere – og videre til de to korte, instrumentale tittelkuttene som rammer inn albumet, spinnes det utvilsomt en slags samlende tråd. Dette, referansene til østen og de franske tekstene, er ytterligere to momenter som kan skrives på Indochines konto for et litt annerledes, litt spennende band. I det minste sett fra et ståsted utenfor Frankrike.

Indochine har bestått som band helt opp til i dag, og selv om de fort forsvant av syne på den store europeiske scenen, har de opprettholdt pen status i hjemlandet. I Norge gjorde de seg aldri særlig bemerket, og blant de som fortsatt minnes dem huskes de neppe som stort annet enn en liten parantes. “Le Péril Jaune” er dog et album som så absolutt tåler gjenhør, blås gjerne støv av tape’n eller vinylen og ta en lytt på et friskt, hektende alternativ til engelskspråklig popmusikk.

TRACKS

Le Péril Jaune (Ouverture) / La Secheresse Du Mekong / Razzia / Pavillon Rouge / Okinawa / Tankin / Miss Paramount / Shangai / Kao-Bang / A L’Est De Java / Le Péril Jaune (Fermeture)

Produsert av Didier Guinochet

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments