What Use Indeed?

Blaine L. Reininger, Live In Brussels 02/1986

Blaine L. Reininger, Live In Brussels 02/1986
Les Disques Du Crepuscule, lp 1986

Blaine L. Reininger er et navn som tør være kjent for alle som erindrer artpop-kollektivet Tuxedomoon. Tuxedomoon oppstod i San Francisco men forflyttet seg etterhvert til Europa og tok base i Brussel, Belgia fra og med 1981. Flere av medlemmene gikk etterhvert løs på solokarrierer parallelt med sine engasjementer i Tuxedomoon, deriblant fiolinist Reininger.

Han solodebuterte med albumet «Broken Fingers» i 1982, etterfulgt av «Night Air» (1984) og «Paris En Automne» (1985). Rundt midten av 80-tallet hadde han etablert seg som en påaktet og interessant artist i den europeiske undergrunnen. Der Tuxedomoon ofte var overdrevent ambisiøse og kunstneriske – dog med en viss ironisk distanse – , var Reiningers solovirksomhet musikalsk enklere og mer poengtert. Reiningers agenda på de første soloalbumene var relativt lettfattelig og smakfull elektronisk poprock. Musikken bar et klart særpreg gjennom Reiningers rasende, klagende fiolin, et særpreg som gir seg uttrykk i en blandet stemning mellom østlig mystikk og mørke, regnfulle europeiske storbynetter.

Min interesse for Reininger ble vekket gjennom nettopp «Live In Brussels 02/1986»

«Live In Brussels 02/1986» fanger Reininger i konsertopptak fra den perioden hvor han pådro seg og sin musikk størst oppmerksomhet. En populær mann i brede musikalske sirkler ble han aldri, men «Live In Brussels 02/1986» makter fortsatt å forklare hvorfor han ble tildelt en viss oppmerksomhet på denne tiden. Det å gjøre – og lytte på – livealbum er altfor ofte bortkastet energi, i enkelte tilfeller skjer det likevel at et livealbum er porten til å vekke interessen for en artist. Min interesse for Reininger ble vekket gjennom nettopp «Live In Brussels 02/1986», hvilket ganske sikkert er tilfeldig men som også bunner i at «Live In Brussels 02/1986» er et kortfattet og velredigert opptak.

Med kun seks spor blir «Live In Brussels 02/1986» svært poengtert og gir ikke rom for fyllmasse. Lyden er dessuten klokkeklar, og selv om publikum er lite tilstedeværende på disse opptakene så fornemmes det en intens livefølelse i forhold til musikken som fremføres. Mye av æren for det tilhører Reiningers kraftige, mørke vokal og levende fiolin – men også rytmeseksjonen utstråler energi.

Det er nesten som den kjølige februarkvelden og gatelyset mot våt asfalt utenfor konsertlokalet kan fornemmes

Albumet er i vinylformat klart oppdelt, hvor den første siden er viet fire medrivende eksempler på Reiningers drivende og stemningsmettede variant av synthpop/rock. Innledende «Volo» er et instrumentalt øs av fiolin over pumpende rytmer, en virvlende dans rundt leirbålet. Tittelsporet fra Reiningers beste studioalbum – «Night Air» – setter en helt annen stemning, vakker, melodiøs, tung synthpop båret frem av Reiningers eminente vokal. Det er nesten som den kjølige februarkvelden og gatelyset mot våt asfalt utenfor konsertlokalet kan fornemmes. «Birthday Song» – også den hentet fra «Night Air» – er albumets lyseste øyeblikk, en susende fin poplåt tilhørende klassen tristesse. Med «What Use Indeed?» lukkes albumets første halvpart i form av hissig synthrock som ruller og groover.

På de to siste sporene gjør Reininger seg markert vrangere, en nesten femten minutter lang versjon av «Uptown» balanserer et sted midt mellom Tom Waits, Nick Cave og Captain Beefheart. Hvesende og bankende med hint til tivoliskjev cabaret, tidvis dempet, tidvis kaotisk. Avsluttende «Broken Fingers» er kun dempet, og ikke annet enn dempet – en klagevise som heves av pene partier og følsom fiolin men som mister mye kraft på grunn av et banalt melodiøst refreng. Totalt sett er «Broken Fingers» likevel en verdig avslutning på et solid livealbum.

De fire første sporene på «Live In Brussels 02/1986» er albumets store beholdning og var den utløsende årsaken til mitt forhold til Reininger, et forhold som har bragt et par fine album i hus. Nå mistet Reininger noe av fotfestet blant kritikere mot slutten av 80-tallet, men det betyr ikke at hans tre-fire første album har blitt noe dårligere av den grunn. Det er ikke ofte livealbum føles som det riktige å anbefale for nysgjerrige, men «Live In Brussels 02/1986» er faktisk et representativt og presist dokument over en artist som i noen få år var et riktig så spennende alternativ på den kontinentale scenen.

TRACKS

Volo / Night Air / Birthday Song / What Use Indeed? / Uptown / Broken Fingers

Produsert av Frankie Lievaart

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments