Nick Cave & The Bad Seeds

Anita Lane, Nick Cave

Anita Lane, Nick Cave – Foto: Peter Milne

Med tidens gang og Nick Caves gradvise utvikling / modning i retning dagens lavmælte, ettertenksomme, middelaldrende mann i inderlig konsentrasjon bak sitt piano; føles det nesten som en evighet og en annen verden siden Cave tilhørte alternativrockens mest lovende, mest skyggefulle, mest spennende, individer.

Nick Cave er voksen nå, og selv om det ligger en viss sannhet i beskrivelsen av dagens Cave som indiemusikkens svar på Julio Iglesias, har Cave blitt voksen med sin integritet, sjel og kunstneriske kraft intakt. Han skramler ikke like høylydt i dag som i 1984, men posisjonen som en lyrisk mørkemann har han beholdt til tross for mykere toner og større publikum.

Det er i år tyve år siden Nick Cave og hans The Bad Seeds debuterte, tyve år hvor Cave & Co. har servert til tider djevelsk god musikk. I forbindelse med nytt studioalbum 20. september og dobbeltkonsert i Oslo Konserthus den 26./27. september, er det på sin plass med en rask gjennomgang av hans albumproduksjon. Caves unge år som medlem av The Boys Next Door og The Birthday Party skal – stort sett – få lov til å ligge i denne omgang, her hviler fokuset på Caves albumproduksjon sammen med The Bad Seeds.

From Her To Eternity, 1984

From Her To Eternity

Etter The Birthday Partys endelige sammenbrudd høsten 1983 samlet Cave et nytt band i London. Med fra The Birthday Party fulgte Mick Harvey og Blixa Bargeld (Bargeld var medlem av The Birthday Party i bandets siste leveår). Anita Lane, Barry Adamson (ex-Magazine, ex-Visage) og Hugo Race gjorde besetningen komplett.

I The Birthday Partys siste fase befant medlemmene seg stort sett i Berlin eller London, noe som setter sitt preg på Caves debut som soloartist. Arven etter The Birthday Partys ofte kaotiske garasjeavantrock er hørbar på “From Her To Eternity”, men uttrykket er tilsatt elementer fra europeisk cabaret og det dunkle, gotiske Bauhaus.

Det er ingen potensielle hits å finne på Caves solodebut, og det er ikke et album som umiddelbart vil appellere til de som utelukkende kjenner ham gjennom “Where The Wild Roses Grow”. Singleversjonen av Presleys “In The Ghetto” – som er inkludert på cdutgaven av albumet – er et ensomt, gjenkjennelig strå å gripe fatt i dersom albumet totalt føles for mørkt og strengt.

Høydepunkter: Versjonen av Cohens “Avalance”, monotone “From Her To Eternity”, og den besnærende, David Lynch’ske, “A Box For Black Paul”.

Låtliste: Avalanche / Well Of Misery / From Her To Eternity / Saint Huck / Wings Off Flies / A Box For Black Paul / In The Ghetto (cd) / The Moon Is In The Gutter (cd)

The Firstborn Is Dead, 1985

The Firstborn Is Dead

The Bad Seeds reduseres til en trio bestående av Harvey, Bargeld og Adamson etter at Lane og Race takker for seg. Innspillingen av albumet er lagt til legendariske Hansa Studios i Berlin, det ferdige resultatet resulterer likevel i at “The Firstborn Is Dead” fremstår som et album gjennomsyret av amerikansk blues, sump og folklore.

Fokuset på Elvis fra “In The Ghetto” videreføres med “Tupelo”, hvor Elvis’ posisjon som et tilnærmet religiøst ikon forsterkes og knyttes til myten om den dødfødte førstefødte. “Tupelo” er Caves første klassiske komposisjon som soloartist, det første øyeblikk hvor han virkelig viser sin storhet.

“The Firstborn Is Dead” som helhet er rått, primitivt og grovt, preget av gitarer og en basic, spartansk instrumentering som gjenspeiler at The Bad Seeds utgjøres av færre musikere enn hva man senere har blitt vant til. “The Firstborn Is Dead” er på mange måter det av Caves album som føles som det mest passende soundtracket til hans roman “And The Ass Saw The Angel” (1989).

Høydepunkter: “Tupelo” tilhører Caves aller beste komposisjoner, her blir den sterkt fulgt opp av først og fremst “Black Crow King” og “Blind Lemon Jefferson”.

Låtliste: Tupelo / Say Goodbye To The Little Girl Tree / Train-Long Suffering / Black Crow King / Knockin’ On Joe / Wanted Man / Blind Lemon Jefferson / The Six Strings That Drew Blood (cd) / Tupelo (Single Version – cd)

Kicking Against The Pricks, 1986

Kicking Against The Pricks

Album utelukkende bestående av coverversjoner er det mange artister og band som forsøker seg på, ofte med lite heldige utfall. “Kicking Against The Pricks” tilhører imidlertid de vellykkede utslagene. Selv om det muligens kan virke noe overmodig etter kun to studioalbum å vie et helt album til coverlåter, viser Cave at han har tilstrekkelig tyngde som artist til å håndtere andres materiale med respekt samtidig som han gir det ny relevans.

Jimi Hendrix, Sam Cooke, Johnny Cash, Gene Pitney, The Velvet Underground, John Lee Hooker og mange til utsettes for kjærlig behandling av Cave og The Bad Seeds (der Thomas Wydler nå er ny trommeslager). Det er trolig den enkleste sak i verden å ødelegge det låtmaterialet som befinner seg på dette albumet, desto mektigere er det å høre en sanger og et band som til de grader puster nytt liv i stagnerte standardlåter.

Høydepunkter: Strengt tatt det meste, men best av det meste er “I’m Gonna Kill That Woman”, “By The Time I Get To Phoenix”, “The Hammer Song” og “Something’s Gotten Hold Of My Heart”.

Låtliste: Muddy Water / I’m Gonna Kill That Woman / Sleeping Annaleah / Long Black Veil / Hey Joe / The Singer / All Tomorrow’s Parties / By The Time I Get To Phoenix / The Hammer Song / Something’s Gotten Hold Of My Heart / Jesus Met The Woman At The Well / The Carnival Is Over / Black Betty (cd) / Running Scared (cd)

Your Funeral… My Trial, 1986

Your Funeral... My Trial

Med “Your Funeral… My Trial” befinner Cave seg nok en gang i Berlin, og leverer hans til da mest spennende og fullendte album. Nick Cave & The Bad Seeds har funnet sin alternative nisje på dette tidspunktet, blues og kabaret med bibelske tekstvendinger og stadig tydeligere innslag av Caves trang til å opptre som en inderlig men kontrollert crooner.

Særs viktig for bandets lydbilde er at Mick Harveys frie rolle i The Bad Seeds begynner å ta form. Harvey bidrar med en rekke ulike instrumenter og er i ferd med å bli den personen som tar hovedansvaret for arrangementene og finpussen av The Bad Seeds’ sound.

Høydepunkter: “The Carny” er høydepunktet over høydepunktene, et åtte minutter langt cabaretspor som er ytterst fascinerende. Andre fine øyeblikk er “Stranger Than Kindness”, “Sad Waters”, “She Fell Away” og tittelsporet.

Låtliste: Sad Waters / The Carny / Your Funeral My Trial / Stranger Than Kindness / Jack’s Shadow / Hard On For Love / She Fell Away / Long Time Man / Scum (cd)

Tender Prey, 1988

Tender Prey

Barry Adamson har forlatt The Bad Seeds, Kid Congo Powers (ex-The Cramps, ex-The Gun Club) og Roland Wolf er nye medlemmer.

Selv om Nick Cave & The Bad Seeds hadde vært i kontinuerlig musikalsk utvikling og langsom modning gjennom de foregående albumene, skrev ikke Cave enkeltstående spor som sikret kommersiell vekst. Han var fortsatt en undergrunnsartist i en tid hvor avstanden mellom mainstream og undergrunn var langt større enn hva tilfellet er i dag.

Med “Tender Prey” innledes et nytt kapittel i Caves diskografi, for fra og med dette albumet begynner han å skrive klarere, enklere og mer direkte låter som i større grad kan evne å fange større lytterskarer. “Tender Prey” er et variert album som veksler mellom støyende spor, vakre ballader og kutt som med minimal velvilje kan betegnes som lett tilgjengelig indierock. Den salgsmessige fremgangen var på ingen måte påtrengende, men “Tender Prey” er uansett Caves klart lettest tilgjengelige album inntil da.

Høydepunkter: Med “The Mercy Seat” skapte Cave en av sine mest rystende låter, alt annet blekner ved siden av denne. Men i et hvilket som helst annet selskap vil “Up Jumped The Devil”, “Deanna”, “Slowly Goes The Night” og flere med stå som uovertruffne høydepunkt.

Låtliste: The Mercy Seat / Up Jumped The Devil / Deanna / Watching Alice / Mercy / City Of Refugee / Slowly Goes The Night / Sunday’s Slave / Sugar Sugar Sugar / New Morning

The Good Son, 1990

The Good Son

Roland Wolf har forlatt The Bad Seeds.

Med “The Good Son” tok Cave for første gang konsekvensen av ønsket og behovet for å gjøre de dempede balladene, og gjennomførte et helt album med crooneren Cave i spissen. For enkelte kritikere i samtiden fremstod “The Good Son” som et kalkulert forsøk på å nå flere lyttere, men samtidig var det svært få av de samme kritikerne som kunne unngå å sette pris på albumets sterke låtmateriale.

“The Good Son” er musikalsk soft, nesten hoderystende soft, først og fremst er det dog et usedvanlig vakkert album med et jevnere låtmateriale enn hva Cave ofte fordeler utover albumene sine. Strykere blir fra og med “The Good Son” en nesten obligatorisk del av bandets musikk, og The Bad Seeds’ karakteristiske koring får på grunn av “The Good Sons”‘ dempede lydbilde en viktigere funksjon enn noengang før.

Som album mangler det nok noe av den nerven og de utfordringene som flere av de tidligere albumene innehar, men i all sin enkle skjønnhet er likevel “The Good Son” ett av de albumene man stadig vender tilbake til.

Høydepunkter: “Foi Na Cruz”, “The Good Son”, “Sorrow’s Child”, “The Ship Song”, og ikke minst “The Weeping Song”. Sistnevnte duett mellom Cave og Bargeld tilhører fortsatt The Bad Seeds’ virkelig definerende øyeblikk.

Låtliste: Foi Na Cruz / The Good Son / Sorrow’s Child / The Weeping Song / The Ship Song / The Hammer Song / Lament / The Witness Song / Lucy

Henry’s Dream, 1992

Henry's Dream

Kid Congo Powers har forlatt The Bad Seeds, nye medlemmer er Conway Savage og Martyn P. Casey (ex-The Triffids).

Etter en rekke album hvor The Bad Seeds selv og i samarbeid med Tony Cohen og Flood har stått ansvarlige for produksjonen, tok de en sjanse og hentet inn David Briggs (bl.a. jobbet med Neil Young) som produsent på “Henry’s Dream”. Selv om Cave i ettertid har gitt uttrykk for misnøye med sluttresultatet, ble “Henry’s Dream” hans på det tidspunkt klart største kommersielle fremgang. “Henry’s Dream” gjorde ikke Cave til allemannseie, men han ble med dette albumet å regne som en av de mest populære alternative artistene.

Musikalsk slekter “Henry’s Dream” mer på “Tender Prey” enn på “The Good Son”, eller rettere sagt så fusjonerer “Henry’s Dream” det varierte og ganske rockete uttrykket fra “Tender Prey” med de vakre melodiene fra “The Good Son”. Briggs’ produksjon føles noe tørrere, skarpere og mer direkte enn hva man er vant til fra The Bad Seeds. Produksjonen fungerer imidlertid mer enn bra nok, og med et solid og variert låtmateriale i bunn fremstår “Henry’s Dream” som en av mine personlige favoritter fra Caves hånd.

Høydepunkter: “Papa Won’t Leave You Henry”, “Brother, My Cup Is Empty”, “Loom Of The Land”, og ikke minst to av Caves beste morbide sanger noensinne i form av “John Finn’s Wife” og “Jack The Ripper”.

Låtliste: Papa Won’t Leave You Henry / I Had A Dream Joe / Straight To You / Brother, My Cup Is Empty / Christina The Astonishing / When I First Came To Town / John Finn’s Wife / Loom Of The Land / Jack The Ripper

Let Love In, 1994

Let Love In

Ti år etter “From Her To Eternity” oppnår endelig Nick Cave et større gjennombrudd, og det med sitt kanskje aller beste album noensinne. Vinteren og våren 1994 lå det meste til rette for Cave, for den alternative rocken var nå etablert som et eget salgbart alternativ med egne superstjerner. Cave hadde det meste som skulle til for å bli en alternativ superstjerne. Sangene, tekstene, imaget, blandingen av skjønnhet og intelligens med dop og ravnsvart elendighet. Cave var cool, Cave var riktig – og studentene omfavnet ham.

Det er ingen omstridt mening at Nick Cave & The Bad Seeds’ album ofte preges av ujevnt låtmateriale, fra de høyeste tinder til flat, stillestående monotoni. “Let Love In” er det store unntaket og står som det best gjennomførte av Caves album. Foruten et materiale uten påviselige dødpunkter fremstår “Let Love In” med et rikt, klart detaljert og nesten grandiost lydbilde – en triumf for Tony Cohen som atter er tilbake som produsent.

Med kjærligheten i sine mange fasetter som et gjennomgående tema blir “Let Love In” noe tilnærmet et konseptalbum, en følelse som forsterkes av at samme låt (i to ulike versjoner) åpner og avslutter albumet. “Let Love In” er Caves mesterverk og ett av 90-tallets beste album.

Høydepunkter: I bunn og grunn alt, men skal det absolutt velges vil det bli “Do You Love Me?”, “Loverman”, “Red Right Hand”, “Nobody’s Baby Now” og “I Let Love In”.

Låtliste: Do You Love Me? / Nobody’s Baby Now / Loverman / Jangling Jack / Red Right Hand / I Let Love In / Thirsty Dog / Ain’t Gonna Rain Anymore / Lay Me Low / Do You Love Me? (Part 2)

Murder Ballads, 1996

Murder Ballads

Jim Sclavunos blir nytt medlem av The Bad Seeds, som nå teller seks mann foruten Cave.

“Let Love In” bragte Cave et delvis nytt og langt større publikum, en utvikling som medførte at forventningspresset inn mot “Murder Ballads” kanskje ble for stort. For første gang gikk det faktisk en betydelig mengde mennesker rundt og ventet på et nytt utspill fra Cave & Co. Forventningene ble forsterket av at “Murder Ballads” var noe Cave hadde hatt lyst til å gjøre i en rekke år; å skape et helt album utelukkende konsentrert om historier rundt drap og drapsmenn. Alle gledet seg.

En morbid fascinasjon for drap er det ingen selvfølge å omgjøre til salgbar populærmusikk, og “Murder Ballads” ble da også et heller skuffende album. Foruten et par svært så salgbare duetter og ett spor her og ett spor der, føles “Murder Ballads” baktung og bare halvveis realisert. Nick Cave & The Bad Seeds ble om ikke annet stjerner på den ordentlige mainstreamhimmelen, men “Murder Ballads” oppleves ganske enkelt som Caves minst betydningsfulle album.

Høydepunkter: Duettene med Kylie Minogue i “Where The Wild Roses Grow” og PJ Harvey i “Henry Lee” er og blir albumets mest minneverdige øyeblikk, rabiate “Stagger Lee” og lurende “Crow Jane” er dog også sterke kort.

Låtliste: Song Of Joy / Stagger Lee / Henry Lee / Lovely Creature / Where The Wild Roses Grow / The Curse Of Millhaven / The Kindness Of Strangers / Crow Jane / O’Malleys Bar / Death Is Not The End

The Boatman’s Call, 1997

The Boatman's Call

Seks støttespillere var på ingen måte nok, The Bad Seeds øker antallet til syv mann når Warren Ellis blir nytt medlem.

Det finnes sannsynligvis de som vil hevde at det først var med “The Boatman’s Call” Nick Cave ble en virkelig moden artist med ekte, kunstnerisk tyngde. Dette er trolig de samme menneskene som mener at Nickleback blir litt for bråkete.

Med “The Boatman’s Call” innledes den fasen av Caves karriere som har bragt ham tittelen som indiemusikkens svar på Julio Iglesias, en tittel som avleveres med dels respekt og dels spydig tunge. Musikken er gjennomgående dempet, velorkestrert, sakteflytende og nesten helt fri for skarpe kanter eller voldsomme utbrudd. “The Boatman’s Call” er et vakkert og ytterst behagelig album som mye mulig vil tåle tidens lengste tenner bedre enn mange av Caves øvrige album. Samtidig forholder det seg slik at man for første gang virkelig kan forstå de som mener Cave er monoton, messende og kjedelig.

Høydepunkter: “Lime Tree Arbour”, “People Ain’t No Good”, “(Are You) The One That I’ve Been Waiting For?” og “West Country Girl”.

Låtliste: Into My Arms / Lime Tree Arbour / People Ain’t No Good / Brompton Oratory / There Is A Kingdom / (Are You) The One That I’ve Been Waiting For? / Where Do We Go Now But Nowhere? / West Country Girl / Black Hair / Idiot Prayer / Far From Me / Green Eyes

No More Shall We Part, 2001

No More Shall We Part

Etter en nesten fire år lang pause bekrefter Nick Cave sitt nye ståsted som artist, som en inderlig tolker av et overveiende balladepreget materiale kretsende rundt temaene kjærlighet og tro. Dette er ikke noe nytt for Cave, dette er noe han har gjort i alle sine år med The Bad Seeds. Det som er nytt er hvor gjennomført konsentrert han vier seg til dette bestemte uttrykket, og hvor varsomt og respektfullt han behandler det.

Det er nesten bare fragmenter – og nesten ikke det – tilbake av Caves ulmende blikk og djevelske smil. Noe som trolig behager deler av hans nye kjernepublikum, men som har redusert hans appell blant sortkledte kjettere. De som måtte velge å forlate Cave fordi han tilsynelatende har funnet musikalsk ro og sjelefred, vil imidlertid gå glipp av stor musikk. “No More Shall We Part” tilhører Nick Cave & The Bad Seeds’ beste utgivelser og er hans mest gjennomførte album ved siden av “Let Love In”.

Høydepunkter: En jevn helhet, men ta “As I Sat Sadly By Her Side”, “Oh My Lord”, “The Sorrowful Wife” og minst fem andre tilfeldig utvalgte.

Låtliste: As I Sat Sadly By Her Side / And No More Shall We Part / Hallelujah / Love Letter / Fifteen Feet Of Pure White Snow / God Is In The House / Oh My Lord / Sweetheart Come / The Sorrowful Wife / We Came Along This Road / Gates To The Garden / Darker With The Day

Nocturama, 2003

Nocturama

“Nocturama” bragte ingen overraskelser til torgs sammenlignet med de to foregående studioalbumene, det eneste måtte i så tilfelle være at “Nocturama” inneholder enkelte prov på at Nick Cave & The Bad Seeds fortsatt kan riste løs og lage litt rabalder.

“Nocturama” er ikke et dårlig album, men det tilhører heller ikke Caves essensielle utgivelser. Etter “No More Shall We Part”s stille, overveldende styrke føles dette albumet mer som en mellomdistanse, et nødvendig hvileskjær som i overdreven grad preges av Caves jevnlig tilbakevendende problem: Et noe ujevnt låtmateriale.

Høydepunkter: “Wonderful Life”, “Bring It On” og “Dead Man In My Bed” er alle ypperlige spor.

Låtliste: Wonderful Life / He Wants You / Right Out Of Your Hand / Bring It On / Dead Man In My Bed / Still In Love / There Is A Town / Rock Of Gibraltar / She Passed By My Window / Babe, I’m On Fire

The Bad Seeds

The Bad Seeds, 1985, L-R: Adamson, Harvey, Bargeld

Hits, The Birthday Party, 1992

Hits, The Birthday Party

Nick Cave og Mick Harvey befant seg i australske The Birthday Party helt fra starten som The Boys Next Door (skiftet navn til The Birthday Party i 1980) i 1977 til bandet gikk i oppløsning i 1983. Med andre ord utgjør The Birthday Party en viktig bit av historien om The Bad Seeds, en bit som blir enda litt større med det faktum at mangeårig produsent for The Bad Seeds – Tony Cohen – også produserte The Birthday Party. Føyer man til det momentet at Blixa Bargeld for første gang samarbeider med Cave i nettopp The Birthday Party, begynner koblingene å bli sterke.

“Hits” – som selvsagt er noe av en tulletittel siden The Birthday Party aldri var i nærheten av en hitsingle – samler tyve spor utgitt mellom 1980 og 1983. I denne perioden slapp bandet tre fulle studioalbum foruten en rekke singler og ep’er. Musikken er ikke like lett å beskrive så lenge The Birthday Party beveget seg i relativt fritt territorium innenfor postpunk og avantrock. Blues, prog, garasje, punk, jazz og goth er elementer som alle kan høres igjen i The Birthday Partys musikk, The Birthday Party skrev sjeldent låter som gikk rett frem.

Mye av dette materialet er i ettertid noe tungt fordøyelig kost, og alt bør heller ikke oppfattes som like banebrytende som noen vil ha det til. Et særegent band er det likevel ingen tvil om at The Birthday Party var, og “Hits” tilbyr en fin oversikt over Caves og Harveys røtter for de som er interesserte.

Låtliste: The Friend Catcher / Happy Birthday / Mr. Clarinet / Nick The Stripper / Zoo Music Girl / King Ink / Release The Bats / Blast Off / She’s Hit / 6″ Gold Blade / Hamlet (Pow, Pow, Pow) / Dead Joe / Junkyard / Big-Jesus-Trash-Can / Wild World / Sonnys Burning / Deep In The Woods / Swampland / Jennifers Weil / Mutiny In Heaven

Live Seeds, 1993

Live Seeds

“Live Seeds” består av opptak fra turnéen i forbindelse med “Henry’s Dream” i 1992/93, og er det foreløpig eneste ordentlige, offisielle livedokumentet over The Bad Seeds tilgjengelig i albumformat.

Selv om opptakene stammer fra tiden med “Henry’s Dream” er det ingen overrepresentasjon fra det albumet, foruten fire spor fra “Henry’s Dream” er resten av låtene hentet fra hele Caves karriere.

Som livealbum er “Live Seeds” stort sett vellykket, det lyder svett, nært og autentisk; dog uten å vekke den helt store entusiasmen hørt fra sofaen. I likhet med svært mange andre livealbum makter heller ikke “Live Seeds” å tilføre låtene særlig mye nytt, og derfor er det mer å regne som et fint tilskudd for alle som allerede har samtlige studioalbum vel i hus enn som et eget, selvstendig album.

Låtliste: The Mercy Seat / Deanna / The Ship Song / Papa Won’t Leave You Henry / Plain Gold Ring / John Finn’s Wife / Tupelo / Brother, My Cup Is Empty / The Weeping Song / Jack The Ripper / The Good Son / From Her To Eternity / New Morning

The Best Of, 1998

The Best Of

Nick Cave har vært spart for de mange og dårlige samlealbumene, kanskje ikke så rart med tanke på alle årene med begrenset suksess og at han hele tiden har forholdt seg trofast til ganske lille og presumptivt sympatiske Mute Records. I kjølvannet av de store fremgangene fra “Let Love In” og fremover kom det imidlertid endelig en samler våren 1998.

Tittelen “The Best Of” legger ikke skjul på albumets innhold, og det er selvsagt ingenting å utsette på det musikalske. Selv om tyngdepunket forståelig nok hviler på mange av Caves mest kjente ballader er det også funnet plass til eldre klassikere som “Tupelo” og “The Mercy Seat”, foruten vrangere innslag som “The Carny” og “From Her To Eternity”. Totalt sett er “The Best Of” ingen halvgal introduksjon til Nick Cave & The Bad Seeds, men den skraper selvsagt kun overflaten.

Låtliste: Deanna / Red Right Hand / Straight To You / Tupelo / Nobody’s Baby Now / Stranger Than Kindness / Into My Arms / (Are You) The One That I’ve Been Waiting For? / The Carny / Do You Love Me? / The Mercy Seat / Henry Lee / The Weeping Song / The Ship Song / Where The Wild Roses Grow / From Her To Eternity

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments