Party Fears Two

Associates, Sulk
Associates / Beggars Banquet, lp 1982
Omtale basert på reissue, V2 Music, cd 2000

Stemmen. Billy MacKenzies stemme tilhører de mest bemerkelsesverdige i pophistorien. Gjennom en enkelt tekstlinje kunne han dekke hele spekteret fra David Bowie til Jimmy Sommerville. Uanstrengt. Mange vil nok oppfatte MacKenzies stemme som krevende – endog slitsom – , men hans akrobatiske vokalprakt fra dyp crooner i det ene sekund til nærmest hysterisk falsett i det neste har også evnet å bevege mange.

Instrumentalisten – gitar, keyboards, produsent – Alan Rankine var den perfekte musikalske partner for MacKenzie, sammen laget de popmusikk som er like eventyrlig, intrikat og forvirrende forførende som MacKenzies vokal er.

«Sulk» er duoens tredje album og blir som oftest ansett for å være det ypperste Associates skapte. Som album består «Sulk» av flere skuffer og skap inneholdende krukker og bokser med sukker og salt i en salig blanding. Det er en smal oppgave å plukke personlige favoritter blant sporene, men det er desto mer krevende å omfavne albumet som helhet sånn helt uten videre. En viss orden kan dog spores ved at platens første halvdel fokuserer på de særere, mer teatralske sidene ved duoens musikk, mens andre halvdel er mer homogen og lettere tilgjengelig.

«Bap De La Bap» er et pussig møte mellom new wave og cabaretpop på tivoli etter stengetid

Etter platens innledende, instrumentale parantes i form av «Arrogance Gave Him Up», serveres fire sprikende og i varierende grad merksnodige spor som alle innehar unike personligheter. «No» er truende vakker, en slags ballade hvor MacKenzies vokal flyter kontrollert og utenomjordisk over langsomme bølger av piano og keyboards. Oppjagede «Bap De La Bap» er et pussig møte mellom new wave og cabaretpop på tivoli etter stengetid. Lag på lag med lyd, intens, nesten manisk vokal – et spor som fanger oppmerksomheten. På «Gloomy Sunday» tar MacKenzie rollen som den følelsesladde crooneren over en enkel melodi og et komp med funky tilsnitt. Det litt underlige med «Gloomy Sunday» er – slik jeg hører det – at MacKenzie synger en helt annen melodi enn hva Rankine spiller. Resultatet blir en forvirrende opplevelse av to melodier som hver for seg ville utgjort fine låter. Med «Nude Spoons» plugges gitarene inn, huggende, nesten streit new wave om det ikke hadde vært for MacKenzies vokale høydesprang.

Tilbake i 1982 reiste lytteren på dette tidspunkt seg opp fra sofa eller gulv for å snu platen. Trolig med en forventning om mer av det samme, eller kanskje helst – med bakgrunn i den vanlige logikken som tilsier at et album ofte innledes av det lettest tilgjengelige materialet – forberedt på eskalerende særhet.

Associates bryter imidlertid regelen og logikken. På andre halvdel skifter Rankine og MacKenzie delvis ham og fremstår langt mer normale. Låter og arrangementer oppfører seg mer etter etablerte normer for god takt og tone. Selv om det fortsatt mangler noen skruer for å bli full A4 orienterer Associates seg på disse sporene mot samtidens glamorøse popsound. Det vil si nyromantisk, discofisert popmusikk som befinner seg nærmere Duran Duran og Spandau Ballet enn den stygge andungen som ble introdusert på «Sulk»s første del.

«Skipping» – smooth popfunk med Bowie lurende i kulissene

«Party Fears Two» og «Club Country» representerer Associates største singlehits i England med henholdvis 9. og 13. plass. Førstnevnte av disse to er en oppsiktsvekkende lett og lys låt innenfor rammene av «Sulk», classy popmusikk men likevel albumets kanskje minst interessante spor med unntak for instrumentalene «Arrogance Gave Him Up» og «Nothing In Something Particular». «Club Country» er tyngre og finsiktet mot klubb og dansegulv, erketypisk new romantics og superb sådan. Best blant de beste øyeblikkene albumet sett under ett er imidlertid «Skipping» – smooth popfunk med Bowie lurende i kulissene, et gigantisk driv, en melodiøs snert, et eksempel på hvor ubegripelig hissende popmusikk på sitt beste kan være. Inkludert den noe mer aggressive og dramatiske «It’s Better This Way» som utfordrer triller Associates dermed ut fire kommersielt gagnbare spor på strak arm, i skarp kontrast til albumets første del.

Associates er å regne blant britisk pops mest originale navn, og «Sulk» er på mange måter det mest naturlige stedet å starte. Dersom du tilhører de som med jevne mellomrom setter pris på pop som kunst og ikke bare som uforpliktende refrenglek, har du sannsynligvis allerede «Sulk» pent plassert i samlingen. Om du mot formodning likevel ikke skulle ha den kan du like godt først som sist føye den til innkjøpslisten. «Sulk» er et klassisk album som ganske sikkert vil utfordre og berike din oppfattelse av popmusikk

PS! Det er verdt å notere seg at den amerikanske utgaven har en helt annen rekkefølge på låtene og også inneholder noen andre spor enn den originale britiske versjonen. Blant annet er «Bap De Lap» og «Nude Spoons» erstattet med singlesporene «Love Hangover» (en cover av Diana Ross) og «18 Carat Love Affair». Disse grepene gjør at «Sulk» i amerikansk versjon fremstår som et ganske annet album, og det anbefales på det sterkeste å kjøpe en utgave som består av den korrekte track listen.

TRACKS

Arrogance Gave Him Up / No / Bap De La Bap / Gloomy Sunday / Nude Spoons / Skipping / It’s Better This Way / Party Fears Two / Club Country / Nothing In Something Particular + BONUS: Love Hangover / 18 Carat Love Affair / Ulcragyceptimol / And Then I Read Book / Australia / Grecian 2000 / The Room We Sat In Before

Produsert av Mike Hedges og Associates