The Cure

The Cure

Fra The Easy Cure til The Cure, fra trio til kvartett, duo til sekstett, fra new wave til goth, alternative til stadionstatus, har Robert Smith og hans band vært blant de mest spennende å følge. The Cure har aldri kapitulert for kommersielle hensyn men heller trådt sin egen sti mot stjernestatus.

The Cure ble dannet som The Easy Cure i Crawley, Sussex, England i 1976 av Robert Smith (vokal, gitar), Michael Dempsey (bass) og Lol Tolhurst (eg. navn Laurence Tolhurst) (trommer).

Gjennom årene har bandet gjennomgått en rekke besetningsskifter, og i likhet med hyppig skifte av medlemmer har også The Cures musikk beveget seg gjennom ulike faser. The Cures musikalske egenart har til tross for dette overlevd helt opp til i dag. Robert Smiths sprukne, gebrekkelige vokal har alltid gjort The Cure lett gjenkjennelige, og via uttrykk som new wave, goth, cabaretpop og andre avarter av rock har The Cures tristesse og dysterhet alltid vært tilstedeværende.

Killing An Arab

Som The Easy Cure utgjorde de tre kun ett av mange band i den store new wave mengden, i 1978 begynte imidlertid ting å skje. En demo inneholdende «Killing An Arab» ble lagt merke til av Chris Parry – på den tiden en av Polydors artist- og repertoarspeidere – , som sørget for å få utgitt «Killing An Arab» som single på uavhengige Small Wonder Records i august 1978. På dette tidspunktet var The Easy Cure blitt til The Cure, og selv om debutsingelen ikke entret noen lister vakte den en viss oppmerksomhet på grunn av en tittel som lett kunne tolkes som uttrykk for en politisk holdning.

Parry hadde større ambisjoner enn å være ansatt under Polydor, senhøsten 1978 startet han opp sin egen label ved navn Fiction. Selv om Fiction samarbeidet tett med Polydor (og vel etterhvert ble en tilnærmet underlabel av Polydor) var det Parry som stod ansvarlig for valg og utgivelse av artister på det nye selskapet. Noe av det første han gjorde var å gjenutgi «Killing An Arab» i januar 1979, og i mai samme år forelå debutalbumet «Three Imaginary Boys» (på tampen av 1979 ble «Three Imaginary Boys» utgitt i USA under tittelen «Boys Don’t Cry», da med singlene «Boys Don’t Cry» og «Killing An Arab» inkludert). Albumet, som oppnådde en 44. plass i England, og singelen «Boys Don’t Cry» avstedkom gode kritikker og bragte The Cure i front blant unge, lovende band.

Jumping Someone Else’s Train

Rett etter utgivelsen av albumet og singelen forlot bassist Dempsey The Cure og meldte overgang til Associates. Som erstatning meldte Simon Gallup sin ankomst, en 19-åring med fortid i bandene Mag-Spys og Lockjaw. I oktober 1979 slapp bandet nok en single, den fengende «Jumping Someone Else’s Train», og markerte med det avslutningen på bandets første fase. Rundt samme tid ble Mathieu Hartley (keyboards) rekruttert som nytt medlem, som kvartett og med keyboards og synth som nye elementer skulle bandet de neste årene utvikle seg fra new wave og over i dystrere, gotiskpregede omgivelser.

En mulig årsak til The Cures nye musikalske retning kan finnes i Robert Smiths forhold til Siouxsie And The Banshees. The Cure spilte support for Siouxsie And The Banshees gjennom høsten 1979, og da gitarist John McKay hoppet av mitt i turnéen steppet Smith inn som midlertidig gitarist. Smith ble etterhvert erstattet av John McGeoch, men han skulle komme til å samarbeide med Siouxsie And The Banshees med jevne mellomrom gjennom det meste av 80-tallet. Det er derfor ganske naturlig at The Banshees’ gotiske postpunk trolig påvirket The Cures utvikling på det tidlige 80-tall.

A Forest

Bandets nye musikalske palett viste seg fort å være en suksess. Klaustrofobiske «A Forest» – utvilsomt en av The Cures mest minneverdige låter – ble utgitt som single i mars 1980 og ble med en 31. plass i England deres første plassering på singlelisten. Albumet «Seventeen Seconds» kom på markedet måneden etterpå, musikalsk langsommere og mørkere enn sin forgjenger og med en fin 20. plass som høyeste plassering i England. The Cure var såpass etablerte at de kunne legge ut på deres første verdensturné. Underveis i turnéen forlot Hartley The Cure (han dannet deretter bandet Cry), uten at det i særlig grad påvirket The Cures musikalske utvikling. Smith, Dempsey og Tolhurst hadde alle lært seg å traktere – på sett og vis, om ikke annet – keyboards og synth selv, noe som medførte at de i første omgang fortsatte som trio uten å erstatte Hartley.

Albumene «Faith» (1981) og «Pornography» (1982) så The Cure videreutvikle og finpusse den gothpregede musikken i en stadig mer vellykket retning. Platene noterte seg for henholdsvis 14. og 8. plass i England, i tillegg ble en annen av The Cures fineste singler – «Charlotte Sometimes» – en mindre hit høsten 1981.

Let’s Go To Bed

Høsten 1982 var det igjen tid for besetningsskifter, Gallup sluttet og Steve Goulding kom inn som ny bassist. Goulding rakk ikke stort mer enn å plugge inn bassen samt å bidra på den overraskende lystige singelen «Let’s Go To Bed» (og der spilte han trommer siden Tolhurst på dette tidspunktet hadde gått over til keyboards) før han forsvant fra The Cure. I perioden frem til høsten 1983 fremstod The Cure som duoen Smith og Tolhurst. Eneste plateutgivelse i disse månedene var singelen «The Walk» fra juli 1983, en tilnærmet synthpoplåt som ble The Cures største hit inntil da med en 12. plass i England.

Robert Smith var i 1983 vel så opptatt med Siouxsie And The Banshees som med The Cure. John McGeoch hadde forlatt The Banshees og Smith steppet nok en gang inn som gitarist i forbindelse med singelen «Dear Prudence» (nummer 3. i England) og den påfølgende turnéen. Smith bidro også som gitarist på albumet «Hyaena» (1984), og dannet dessuten sideprosjektet The Glove sammen med The Banshees’ Steve Severin.

The Cure

The Cure

Høsten 1983 ble The Cure utvidet til en kvartett da Phil Thornalley (bass) og Andy Anderson (trommer) kom inn som ny rytmeseksjon. Denne kvartetten debuterte med den atypiske hitsingelen «The Lovecats» (7. plass i England) oktober 1983, og spilte inn albumet «The Top» i 1984. «The Top» er et av The Cures snodigeste studioalbum, men nå hadde bandet bygget opp en så solid fanbase at albumet uansett plasserte seg som nummer 10. i England. Høsten 1984 ble Porl Thompson (gitar, keyboards, saksofon) nytt medlem, mens verken Thornalley eller Anderson ble gamle i The Cure. Anderson fikk fyken (og gikk til Jeffrey Lee Pierces band) mens Thornalley sluttet av egen fri vilje. Tidlig i 1985 vendte Simon Gallup tilbake for å erstatte Thornalley, mens Boris Williams (ex- Thompson Twins) ble ny trommeslager.

Standing On A Beach

Som kvintett lanserte The Cure en rekke singler mellom 1985 og 1987, foruten det klart poporienterte albumet «The Head On The Door». Dette albumet gikk helt til 7. plass i England, mer bemerkelsesverdig var imidlertid det faktum at «The Head On The Door» med en 59. plass på den amerikanske albumlisten markerer The Cures første fremgang i USA. Deres største salgssuksess i disse årene ble likevel samlealbumet «Standing On A Beach», som med en 4. plass i England og en 48. plass i USA satte fokus på en rekke sterke enkeltlåter som tidligere bare hadde blitt mindre hits i hjemlandet.

I forbindelse med «Standing On A Beach» ble «Killing An Arab» nyutgitt som single, og nok en gang opplevde The Cure kontroverser på grunn av låtens tittel. Denne gang var det høyreekstreme grupperinger i USA som misbrukte låten i sammenheng med USAs konflikt med og bombing av Libya.

Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me

The Cure tilhørte rundt midten av 80-tallet verdens største kult- / indieband, og det var i realiteten kun et spørsmål om tid før de kom til å ta steget opp til reell stjernestatus. Dobbeltalbumet «Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me» fra mai 1987 tok The Cure et langt steg videre mot de virkelig store salgstallene. I tiden rundt dette albumet fremstod The Cure som lekne og originale, men ikke særere enn at også mer tilfeldige platekjøpere begynte å fatte interesse. «Just Like Heaven» ble The Cures inntil da største hit i USA med en 40. plass, og bandet var nå så store at de hadde grunnlag for å legge ut på en større turné i Sør-Amerika. Innad i bandet var likevel ikke alt som det skulle være, Smith og Tolhurst var i ferd med å gå i strupen på hverandre. Ikke overraskende var det Tolhurst som måtte forlate bandet og med det etterlot Smith som det eneste gjenværende av bandets originale medlemmer.

Konflikten mellom Smith og Tolhurst befant seg i større grad på et personlig enn et musikalsk plan, Smith beskyldte Tolhurst for overdrevent alkoholforbruk og ble endog sitert på at han syntes Tolhurst luktet vondt og hadde dårlig personlig hygiene. Før Tolhurst fikk en skotupp bak rakk han å bidra til «Disintegration» (1989), men hans erstatning Roger O’Donnell (ex- The Psychedelic Furs) krediteres i større grad på albumet. O’Donnell hadde for øvrig spilt med The Cure i livesammenheng siden turnéen i 1987. Tolhurst på sin side formet Presence, men viet utover 90-tallet vel så mye tid til å saksøke Robert Smith med krav om penger og større aksept for sitt bidrag til The Cures musikk og suksess.

Friday I’m In Love

Med «Disintegration» sluttførte The Cure en langsom marsj mot massene og oppnådde det endelige gjennombruddet. Albumet ble en storselger, singlene «Lullaby» (nummer 3. i England) og «Love Song» (nummer 2. i USA) ble allemanns eie og medførte at gjennomsnittsmannen i gaten plutselig vandret rundt og plystret til melodier av et merkverdig britisk band med vindskjev sminke og bransjens høyeste hår. Etter turnéen i forbindelse med «Disintegration» forlot O’Donnell bandet, hans plass ble tatt av gitaristen og keyboardisten Perry Bamonte.

Robert Smith

Robert Smith steller i hagen

På 90-tallet minsket The Cures studioproduktivitet betraktelig, samtidig som Smith ikke var spesielt villig til å følge opp suksessen i USA med nye turnéer. Albumet «Wish» (1992), The Cures første og så langt eneste nummer 1. plassering på albumlisten i England, forsterket The Cures posisjon som et stort, alternativt rockband. En 2. plass i USA fremstår imidlertid som enda mer imponerende, og singelen «Friday I’m In Love» er trolig The Cures mest spilte spor i radio- og videosammenheng. Bandets sterke posisjon på første del av 90-tallet understrekes best av at det i 1993 ble utgitt to livealbum – «Show» og «Paris» – med en måneds mellomrom. Et trekk kun virkelig store band kan foreta uten at det fremstår ekstravagant.

Bloodflowers

1993 var også året for The Cures nest siste (tror jeg…) besetningsskifte. Porl Thompson – som da hadde hengt med siden 1984 – takket for seg, og Roger O’Donnell dukket opp igjen for å fylle tomrommet etter Thompson. Det siste skiftet fant sted i 1995, trommeslager Boris Williams sluttet og ble erstattet av Jason Cooper. Det innebærer at The Cure pr. dags dato har hatt en stabil besetning bestående av Smith, Gallup, Bamonte, O’Donnell og Cooper i nærmere ti år. I løpet av denne tiden har The Cure likevel bare rukket å gjøre to studioalbum, «Wild Mood Swings» i 1996 og «Bloodflowers» i 2000.

Selv om det noe popsnurrige «Wild Mood Swings» solgte i relativt pene opplag, manglet albumet den markante hitsingelen og innebar derfor et steg tilbake i kommersiell henseende. Siden The Cure benyttet ytterligere fire år før «Bloodflowers» forelå, var bandet tilsynelatende lite opptatt av å følge opp den tildels enorme suksessen de opplevde noen år tidligere. Med «Bloodflowers» bestemte de seg langt på vei å gi hva den mest trofaste fansen virkelig ønsket seg: En fortsettelse av «Disintegration». «Bloodflowers» mørke, langsomme, psykedeliske goth var en delvis retur til fortiden og er et uttrykk for at The Cure finner det viktigere å tilfredsstille de virkelig trofaste tilhengerne enn å gjøre kalkulerte forsøk på å angripe hitlistene.

The Cures offentlige profil har vært lav de seneste årene, den musikalske arven de har etterlatt og innflytelsen de har hatt er imidlertid stor. Når Smith & Co. igjen vender tilbake med nytt album sommeren 2004 er derfor interessen blant musikkpresse og publikum høyst hørbar. At The Cure i den forbindelse har forlatt Fiction og meldt overgang til amerikanske I Am (Geffen) samt titulerer albumet «The Cure», gir sterke indikasjoner på at bandet selv anser det kommende albumet for å være en ny start.

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments