Architecture & Morality

OMD, Architecture & Morality

OMD, Architecture & Morality
Dindisc, lp 1981

Orchestral Manoeuvres In The Dark – eller OMD, som de fleste av åpenbare årsaker nøyer seg med å si – er en duo det aldri har vært lett å bli ordentlig klok på. De passet på sett og vis ikke helt inn blant de andre synthpopbandene, uten at det er noen som helst tvil om at synthpop alltid har vært OMDs fundament.

Dels er nok årsaken til det litt uklare bildet av duoen deres vilje til å eksperimentere musikalsk samtidig som de ikke unnslo seg for å produsere naivt enkle poplåter. Et anonymt og langt på vei fraværende image har dessuten gjort det vanskelig å assosiere duoen med bestemte moteretninger. Hvorvidt OMD er en duo eller et band er heller ikke alltid like lett å vite. Paul Humphreys og Andy McCluskey er utvilsomt OMDs kjerne og (litt kjedelige) ansikt utad, men en rekke musikere har i årenes løp vært innom OMD. Alt dette er momenter som ofte får meg til å tenke på OMD som synthpop’ens svar på dyktige men ansiktsløse band av typen Journey og Boston.

“Architecture & Morality” er OMDs tredje album og fremheves ofte blant deres aller beste utgivelser. Det illustrerer dessuten perfekt de ulike motsetningene i deres musikk, og kan fort oppfattes som et stilmessig sprikende album. Tre spor fra første halvdel av albumet kan gjerne plukkes som eksempler på dets bredde: “The New Stone Age”, “Souvenir” og “Sealand”.

“The New Stone Age” er mørk, pulserende synthrock drevet frem av geigerteller

Innledende “The New Stone Age” er mørk, pulserende synthrock drevet frem av geigerteller, skurrende gitarer og en illevarslende, kjølig stemning ikke helt ulik John Foxx’ karakteristiske sound. Det er en særdeles iørefallende åpning og utmerker seg som platens kanskje mest umiddelbare spor. Singelen “Souvenir” derimot er pludrete, melodiøs og søt synthpop som nærmest får det Depeche Mode bedrev anno 1981 til å fremstå som brutalt. Uimotståelig popmusikk som britiske platekjøpere belønnet med å kjøpe opp til en 3. plass på hitlistene. Den langstrakte, saktegående “Sealand” er en hypnotisk klagesang som avslutningsvis tynges av bankende, monotone industrislag og viser OMD fra deres mer innadvendte side. Noen utpreget fellesnevner er det vanskelig å finne mellom disse tre sporene, om noen hadde fortalt meg at de representerte tre ulike band ville jeg ikke reagert med spørsmålstegn på det.

OMD

OMD ønsker deg velkommen ombord

Det instrumentale, lydskulpturelle tittelsporet samt avsluttende “The Beginning And The End” er andre utslag av OMDs ambisiøse, kunstneriske side. Hvorvidt disse to kuttene inneholder stemninger og klanger av varig verdi er helt avhengig av ørene som hører, men de fremstår i ettertid ikke blant albumet sentrale og / eller viktige titler.

“Joan Of Arc (Maid Of Orleans)”, et elegant, romantisk spor som beveger seg i høyreist riddermarsj

Sentralt står imidlertid poplåtene “Joan Of Arc” og “Joan Of Arc (Maid Of Orleans)”, som begge ble utgitt som singler (med henholdsvis 5. og 4. plass som plasseringer). Som titlene indikerer inneholder disse elementer av Humphreys’ og McCluskeys fascinasjon for middelalderen, en interesse som neppe tilhører de mest utbredte blant synthband. Pene, smått dramatiske “Joan Of Arc” er å regne blant OMDs mest kjente låter. Selv har jeg større sans for “Joan Of Arc (Maid Of Orleans)”, et elegant, romantisk spor som beveger seg i høyreist riddermarsj og alt i alt kommer ut som albumets høydepunkt ved siden av “The New Stone Age”. På “Joan Of Arc (Maid Of Orleans)”, som ved flere andre anledninger på albumet, er mellotron med på å skape et rikere og varmere lydbilde enn hva synth alene kan gjøre. Varme skapes også gjennom McCluskeys fine vokalprestasjoner, full av patos men samtidig kontrollert og behersket.

“Architecture & Morality” består delvis av ypperlig pop med strøk av særpreg, og delvis av interessante men ikke alltid like relevante eksperimenter. Det noe schizofrene totalinntrykket forklarer langt på vei hvorfor OMD virker å nyte større respekt blant musikere enn blant vanlige lyttere. Som introduksjon til et av sjangerens mest egenrådige navn er imidlertid “Architecture & Morality” et ypperlig valg, og er et album som viser OMD fra deres ulike sider.

Et lite notat vedrørende omslaget: Originalt kom coveret med den lysegule fargen som er avbildet her, i senere nyopptrykk ble fargen endret til lysegrå eller lyseblå. Da albumet første gang ble utgitt i cd-format ble fargen endret til lysegrønn.

TRACKS

The New Stone Age / She’s Leaving / Souvenir / Sealand / Joan Of Arc / Joan Of Arc (Maid Of Orleans) / Architecture & Morality / Georgia / The Beginning And The End

Produsert av Richard Manwaring, Mike Howlett og OMD

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments