Norfolk Coast

The Stranglers, Norfolk Coast

The Stranglers, Norfolk Coast
Roadrunner, cd 2004

Til tross for at media har vært veldig vennlig innstilt til «Norfolk Coast» – selv norsk dagspresse har viet platen positiv omtale – , har jeg beholdt min kroniske skepsis til kvalitetene på nye album fra band av The Stranglers’ generasjon. Hvilket er et resultat av sunn fornuft og erkjennelse av at kreativitet og kjemi ikke varer evig. Dessuten beskytter en slik skepsis mot en lang rekke skuffelser som strengt tatt ikke burde komme som noen overraskelse, og desto hyggeligere blir det i de tilfellene hvor min skepsis gjøres til skamme.

En kjapp rekapitulering av The Stranglers’ siste femten år kan sikkert være på sin plass. For de aller fleste vil trolig «Dreamtime» (1986) stå som det siste av de viktige albumene fra The Stranglers, det rett så ubrukelige «10» (1990) – som logisk nok var bandets tiende studioalbum – ble det siste albumet med Hugh Cornwell som vokalist og gitarist. Som erstatning for Cornwell ble Paul Roberts hentet inn som ny vokalist i 1991, og med Roberts spilte The Stranglers inn tre studioalbum for mindre selskaper i løpet av 90-tallet.

Av disse albumene oppnådde «About Time» (1995) med en 31. plass på den britiske albumlisten den høyeste listeplasseringen. Med andre ord vandret The Stranglers i skyggenes dal gjennom det meste av 90-tallet, og vekket ikke interesse hos stort andre enn den harde kjerne av tilhengere.

Pussig nok, på bakgrunn av bandets begredelige salgstall de siste årene, har The Stranglers nå blitt plukket opp av det EMI-eide Roadrunner (som jeg for egen del stort sett forbinder med metal og tyngre rock). Folkene på Roadrunner har trolig hørt tegn til liv hos de sortkledte kvelerne; liv som nå er tilgjengelig i form av «Norfolk Coast» for alle som velger å sette av tid til å lytte.

Svirrende keyboards og Burnells brutale bass sparker i gang et tungt og fengende «Norfolk Coast»

Allerede på de første innledende sekundene av tittelkuttet presenteres prov på at The Stranglers fortsatt har krefter, lyst, og inspirasjon. Greenfields erketypiske, svirrende keyboards og Burnells brutale bass sparker i gang et tungt og fengende «Norfolk Coast» som en uhyre overbevisende innledning på albumet. Tittelkuttet kan gjerne stå som et eksempel på hvordan albumet som helhet fremstår, det slekter mer på The Stranglers tidligste album fra 70-tallet enn de mer polerte albumene fra 80-tallet; «Aural Sculpture» (1984) og «Dreamtime» (1986). Dog med samme fingerspissfølelse for det gode pophooket i behold som på klassiske kutt som «No More Heroes», «(Get A) Grip (On Yourself)» og «Something Better Change».

Det innebærer med andre ord at «Norfolk Coast» preges av The Stranglers eminente miks av punkrock, 60s garasjerock og pop. På «I’ve Been Wild» kommer bandets latente garasjerøtter aller tydeligst frem, det er et spor som er som nappet ut av baklomma til The Fuzztones og andre garasjedisipler. «Into The Fire» og «I Don’t Agree» er andre titler med samme energinivå og aggresjon som de nevnte, mens «Big Thing Coming» er en mer poppete variant som fremstår som et veldig klokt valg som førstesingle.

Demonstrerer dessuten at bandet fortsatt tar sin rolle som utskjelte mannsjåvinister seriøst

Litt roligere stemninger serveres med atmosfæriske «Tucker’s Grave», en langsomt slepende låt med et orgel som gir ekko av The Doors såvel som sen 80-talls shoegazerscene. «Dutch Moon» og delvis tyskspråklige «Sanfte Kuss» låner begge triks fra jazz, sistnevnte er nesten som å høre Django Reinhardt og demonstrerer dessuten at bandet fortsatt tar sin rolle som utskjelte mannsjåvinister seriøst. Fine og vagt folkrock-aktige «Long Black Veil» fortjener også ros, og står trolig høyt i kurs for en eventuell single nummer to fra albumet.

På «Norfolk Coast» fremstår The Stranglers som entusiastiske, levende, og… nesten unge! Det sprettes og smyges, smiles og glefses så og si over det hele fra A til Å – og det fra folk som godt og vel har passert 50 år (trommeslager Jet Black har endog passert de 60). Vokalist Paul Roberts må for øvrig fremheves, han har en stemme ikke helt ulik Cornwells snerrende vokal, men evner også å variere uttrykket og gi det en personlighet som er hans og ikke Cornwells. I likhet med mange andre som får i oppgave å erstatte en karismatisk frontfigur, så har nok Roberts slitt for å oppnå full respekt hos deler av fanbasen. For egen del savner jeg ikke Cornwell et øyeblikk på dette albumet, Roberts fremstår – i det minste i albumformat – som en fullverdig mann i svart.

Jeg er i sannhet positivt overrasket over «Norfolk Coast». Det er et album som ikke flytter noen fjell, men det består av solide – og på sitt beste hylende flotte – låter innenfor The Stranglers’ klassiske rammer. Trolig orker ikke så mange å bry seg, men «Norfolk Coast» anbefales likefullt på det varmeste til alle med et forhold til The Stranglers’ produksjon fra 70- og 80-tallet.

TRACKS

Norfolk Coast / Big Thing Coming / Long Black Veil / I’ve Been Wild / Dutch Moon / Lost Control / Into The Fire / Tucker’s Grave / I Don’t Agree / Sanfte Kuss / Mine All Mine

Produsert av Mark Wallis, David Ruffy og Peter Glenister

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments