The Lebanon

The Human League, Hysteria
Virgin, lp 1984

Det er sjelden noen takknemlig oppgave å skulle følge opp en suksess av den størrelsen som The Human League opplevde med «Dare» (1981). Ikke bare solgte albumet i store mengder over nær sagt hele den vestlige verden, men det ble også hyllet av kritikerne som et klassisk popalbum som tok popmusikken et steg videre med hensyn til lyd / produksjon.

«Dare» ble utropt til den nye målestokken for pop av det syntetiske slaget og ansett som det definitive gjennombruddet for synthpop. En ting er for andre band innenfor samme sjanger å vurderes opp mot «Dare», men for bandet som skapte albumet så ble det en nesten umulig oppgave.

To og et halvt år tok det før oppfølgeren «Hysteria» ble lansert, og det er farlig lang tid innenfor popmusikkens omskiftelige verden. Jevnt over fikk platen lunken mottagelse av media, men dersom man prøver å glemme «Dare» og heller lytter til «Hysteria» isolert, så er ikke platen av så laber kvalitet som mange ville – og fortsatt vil – ha det til.

Når de prøver seg på James Brown i forsøksvis svette og dampende «Rock Me Again And Again…» begynner varsellampene å blinke for alvor

Sant nok er tre av de fire første sporene av tilnærmet katastrofal kvalitet, og det skulle vært interessant å vite hvem som syntes at «I’m Coming Back», «Rock Me Again And Again…» og «Louise» var fiffige valg som innledende kutt. «I’m Coming Back» er en baktung, anonym midt-tempo låt som fremstår sørgelig uengasjert og gammelmodig, et mildt sagt underlig valg av åpningsspor. Når de prøver seg på James Brown i forsøksvis svette og dampende «Rock Me Again And Again…» begynner varsellampene å blinke for alvor, da fremstår The Human League med ett som panisk idéløse – og det allerede på albumets tredje spor – og det høres selvsagt heller ikke spesielt bra ut.

«Louise» er i mine ører The Human Leagues verste bedrift noensinne, en slags ballade hvor Oakeys begrensninger som vokalist blir overtydelige. Den fulle krisen inntreffer imidlertid på grunn av låtens spinkle keyboardarrangement, som mest av alt høres ut som noe en middels talentløs musikkskoleelev ville forlystet medelever og foreldre med ved sommeravslutningen i 5. klasse. Ærlig talt. Med andre ord er «I Love You Too Much» eneste lyspunkt innledningsvis, en kontrollert, elegant og svakt discoinfluert poplåt som blir en ytterst behagelig oase mellom to dårlige spor.

På første del av albumet fremstår bandet fullstendig i villrede om hva de vil og hvor de vil; at de forsøker å utvide sine musikalske grenser er åpenbart – men resultatet er totalt mislykket. Byttet av produsent – ut med nyskapende Martin Rushent og inn med veteranen Chris Thomas pluss den unge og dyktige, men noe konservative, Hugh Padgham – forteller også at en av albumets viktigste oppgaver var å konsolidere bandets suksess; og da kanskje ikke minst i USA. Thomas og Padgham skrur derfor en voksnere, mer mainstream lyd som nok alle involverte håpet skulle kunne tilfredsstille flest mulig potensielle kjøpere.

Den musikalske forvirringen fortsetter langt på vei med «The Lebanon» – som også var første single fra albumet – , hvor The Human League av alle ting insisterer på å lage ‘rock’. Ikke bare rock, men endog rock med en politisk agenda. Det virker som et bevisst kalkulert trekk og særdeles lite troverdig. Når det er sagt, og undringen over at The Human League gjør forsøk på å kapre deler av fanbasen til U2 har lagt seg, så er «The Lebanon» musikalsk sett vellykket og blir det sporet som markerer albumets kvalitative vendepunkt.

«Hysteria»‘s fem siste spor er oppvisninger av hva The Human League kan: Smart, catchy og sexy pop

For; fra «Betrayed» og ut er det faktisk tilnærmet lutter glede hele veien hjem. «Hysteria»‘s fem siste spor er oppvisninger av hva The Human League kan: Smart, catchy og sexy pop ikledd enkle men effektfulle arrangementer. Minst tre av disse fem er direkte innertiere som pent plasserer seg blant bandets ypperste spor; «Betrayed», «So Hurt» og «Don’t You Know I Want You». «Betrayed» kryper under huden som en vuggende, cyberinspirert og elektroelegant variant av fremtidsrettet pop, mens «So Hurt» øker tempoet atskillige hakk og muligens er albumets beste spor regnet etter umiddelbar popappeal. Avsluttende «Don’t You Know I Want You» er en modifisert og lett ska-influert variasjon over «Don’t You Want Me», av den type humørspredende spor som gir deg lyst til å snu platen og gi den nok en runde.

Det er neppe noen tvil om at albumets første del må ta mye av ansvaret for den relativt dårlige mottagelsen det fikk; og i tillegg var nok ikke «The Lebanon» noe heldig valg for å promotere platen. Men ved å fjerne de to-tre mest mislykkede sporene sitter man likevel tilbake med et mer enn habilt popalbum. Det er rett nok ikke et album som peker fremover eller fremstår spennende på det vis «Dare» gjorde, men med «Hysteria» viste The Human League tross svakhetstegn at de fortsatt kunne konstruere feiende flott popmusikk.

TRACKS

I’m Coming Back / I Love You Too Much / Rock Me Again And Again And Again And Again And Again And Again (Six Times) / Louise / The Lebanon / Betrayed / The Sign / So Hurt / Life On Your Own / Don’t You Know I Want You

Produsert av Hugh Padgham, Chris Thomas og The Human League