That Certain Smile

Midge Ure, The Gift

Midge Ure, The Gift
Chrysalis, lp 1985
Omtale basert på reissue, EMI Gold, cd 1996

Om vi ser bort fra noen spredte singleutgivelser, innvarsler “The Gift” starten på Midge Ures solokarriere og samtidig begynnelsen på slutten for Ultravox. Dette albumet ble da også en usedvanlig heldig start på solokarrieren, det representerer et kommersielt høydepunkt som Ure ennå har til gode å matche.

På “The Gift” har han hjelp av bl.a. Mark King (Level 42) på bass, Mark Brzezicki (Big Country) på trommer og Glenn Gregory (Heaven 17) på vokal. Resultatet er en noe forvirret blanding av kommersiell popmusikk, melodrama og smått snodige instrumentaler.

Felles for alle disse fire nevnte kuttene er et vagt ekko av Ultravox’ perfeksjonerte popformel

Signaturmelodien er selvsagt singelen “If I Was” – som oppnådde 1. plass i England – , og som var med på å dra opp salgstallet også for albumet. For egen del har jeg aldri vært mer enn moderat begeistret for “If I Was”, det er en grei, liketil og fengende poplåt; men jeg finner teksten så pinlig banal at det ødelegger mye av låtens kvaliteter. Innenfor noenlunde samme lettfattelige poplandskap befinner “When The Winds Blow”, “That Certain Smile” og “She Cried” seg; og jeg foretrekker alle disse tre før “If I Was”. Felles for alle disse fire nevnte kuttene er et vagt ekko av Ultravox’ perfeksjonerte popformel, men der hvor det bandet inkluderte mer elegante, mindre åpenbare pophooks; så styrer Ure bevisst rett inn i segmentet for polert voksenpop.

“Wastelands” beveger seg i orkestrerte, dramatiske omgivelser, hvor Ures forkjærlighet for det pompøse dessverre medfører at låten drukner i dunder og brak etter noen minutter. Hvilket er synd fordi “Wastelands” er en fin komposisjon som innledningsvis påkaller interesse gjennom lekre detaljer. Tittelkuttet er tilsvarende orkestrert, men kommer atskillig heldigere ut fordi det holdes i tøyle og fokuset på melodi er viktigere enn de dramatiske faktene.

Versjonen av Jethro Tulls “Living In The Past” er ikke særlig å samle på

Resten av albumet fylles hovedsaklig av formålsløs instrumentalmusikk som det er vanskelig å oppfatte som annet enn ren fyllmasse. Rett nok er “Antilles” et potensielt brukbart lydspor til en film av en eller annen sort, mens “Edo” og “The Chieftain” begge er å regne for meningsløs, kvasietnisk nonsens. For øvrig kan det noteres at versjonen av Jethro Tulls “Living In The Past” ikke er særlig å samle på – noen vil sikkert kalle det radbrekking, men Ure holder seg dog ganske trofast til originalen – ; og Ure understreker at han ikke er noen spesielt god tolker av andres materiale gjennom en heller laber utgave av Bowies “The Man Who Sold The World” (bonuskutt på denne nyutgivelsen).

Sett under ett er ikke “The Gift” noe stort album, det innehar fire brukbare poplåter og resten av materialet fremstår som lite sammensatt og ganske ufokusert. Dersom du har noen interesse for Ure som soloartist vil likevel dette albumet være å anbefale som første lytt. For på tross av sine åpenbare svakheter så representerer det de ulike sidene ved Ure, og viser ham i en periode av karrieren hvor han står i brytningspunktet mellom band og solokarriere.

TRACKS

If I Was / When The Winds Blow / Living In The Past / That Certain Smile / The Gift / Antilles / Wastelands / Edo / The Chieftain / She Cried / The Gift (reprise) + BONUS: Mood Music / Piano / The Man Who Sold The World / The Gift (instrumental)

Produsert av Midge Ure

SKRIV EN KOMMENTAR:

avatar