Systems of Romance

Ultravox, Systems Of Romance
Island, lp 1978

Før innspillingen av Ultravox’ tredje album forlot Steve Shears bandet og overlot gitaren til Robin Simon, og allerede på innledende «Slow Motion» presenterer Simon seg som et solid tilskudd. Hans intense, sylskarpe, nær metalliske gitar preger «Systems Of Romance» i vel så stor grad som bandets utvikling i retning av et stadig mer elektronisk sound.

For første gang fremstår Ultravox på plate med en klart definert identitet, som et band som endelig har funnet sin stil og nisjé. Borte er de mange forvirrende stilhoppene som preget mye av debutalbumet, og den rastløse punk-energien som forgjengeren «Ha! Ha! Ha!» (1977) var gjennomsyret av er nå temmet og har fått et mer raffinert uttrykk.

Farger og bygger opp rundt riff og melodier forankret i samtidens britiske postpunk / new wave

Synth og elektronikk er bærende elementer men spiller allikevel ingen dominerende roller platen gjennom, de er mer som elementer der farger og bygger opp rundt riff og melodier forankret i samtidens britiske postpunk / new wave. John Foxx’ vokal finner seg bedre enn noen gang tidligere til rette i det lydbildet bandet meisler ut på «Systems Of Romance», hans kjølige, distanserte vokal svever nær atmosfærisk over musikken – hør eksempelvis «Can’t Stay Long» – , som en neddempet motsats til den ofte ganske insisterende, påtrengende fremdrift låtene dytter. Ved et par tilfeller – som tydeligst «Dislocation» og «Just For A Moment» – tar gradene av elektro over og peker i retning av den kurs Foxx og Ultravox hver for seg skulle komme til å ta i 1980.

Uansett grad av synth, elektro, new wave eller postpunk; «Systems Of Romance» er kvalitet i alle ledd. Fra det sterke låtmaterialet til coverets elegante uttrykk løper en stram linje av klasse, dessverre en linje av klasse som nesten ingen i samtiden grep. Det er i ettertid ikke vanskelig å forstå hvorfor Ultravox ble skuffet over det manglende gjennomslag platen medbragte, så skuffede at de like godt grunnstøtte Ultravox MK1.

Et kvart århundre senere står det fortsatt som et av sin epokes mest undervurderte album, som en aldri så liten gullklump i britisk postpunk.

TRACKS

Slow Motion / Can’t Stay Long / Someone Else’s Clothes / Blue Light / Some Of Them / Quiet Men / Dislocation / Maximum Acceleration / When You Walk Through Me / Just For A Moment

Produsert av Conny Plank, Dave Hutchins og Ultravox