Langsomt Mot Nord

Langsomt Mot Nord, LMN
Famous, lp 1985

Trommeslager Ola Snortheim og gitarist Jørn Christensen var allerede i 1985 å regne som veteraner i norsk rock, begge med fortid fra bl.a. De Press og Circus Modern. Med den tyngde og erfaring i bakhånd var det rom for å utforske andre prosjekter og toner.

Med synth og computere i bagasjen dro de til Gudbrandsdalen med den hensikt å gjøre noe helt annet gjennom det løse bandkonseptet Langsomt Mot Nord. Ved hjelp av folkemusikeren Olav Snortheim — far til Ola Snortheim — på bukkehorn og langeleik skapte de «LMN», en syntese av elektronisk rock og norsk folkemusikk.

Nakne, urnorske tonelandskap hvor Olav Snortheims bukkehorn alene får fylle lydbildet

«LMN» var det første av i alt tre album under Langsomt Mot Nord–banneret og består av en blanding av egenskrevet materiale og tradisjonelle folketoner som i større eller mindre grad er omskrevne. Med unntak for enkelte innslag av ordløs kvinnelig vokal — Kjersti Bergersen (Ken Dang, Secret Mission) står for denne — er dette instrumentalmusikk som beveger seg fra helt nakne, urnorske tonelandskap hvor Olav Snortheims bukkehorn ale får fylle lydbildet («Gjeterlåt Fra Hallingdal», «Min Sol, Min Lyst, Min Glede», «Jeg Ser Deg Søte Lam»), til mer delikate, stemningsfulle poplandskaper (prøv «Hymne» for pop) av den sorten som ikke minst Enigma i mange år har vært eksponent for, og videre til frenetisk, medrivende, elektrisk folkrock («Ola Drar Til Myklagard»). Langsomt Mot Nord henter også inspirasjon fra pompøs symfonisk musikk, for eksempelvis i «Juleskreia».

Som ofte er med instrumentalmusikk kan det være vanskelig å plukke frem favorittspor, man hører gjerne en stemning her og et fragment der som pirrer lytteopplevelsen; og slik er det også med «LMN». Skal jeg likevel trekke frem noen spesielle så vil det bli den vare, beskjedne «Rannveig’s Voggevise», foruten at alle de tre sporene hvor Olav Snortheims bukkehorn spiller hovedrollen besitter en magisk og eventyrlig kraft.

Selv om albumet inneholder ulike musikalske uttrykk så er den norske tradisjonsmusikken hele tiden den røde tråden som knytter alt sammen og som skaper et overraskende helhetlig album. Enkelte vil bestemt mene at albumet bærer litt for mye preg av keyboards og programerte rytmer, men selv synes jeg Snortheim og Christensen lykkes veldig godt med å forene de motstridende musikalske elementene. Deres intensjon var da heller ikke å lage et akustisk, tilbakeskuende, album, men heller å forene moderne teknologi med folkemusikk og på den måten bringe biter av norsk folkemusikk frem i lyset igjen.

På album nummer to, «Westrveg» (1988), kom Langsomt Mot Nord virkelig til å vise seg frem i full blomst, men også «LMN» inneholder mengder av musikk du med fordel kan ta med deg på en vandring i skog og mark.

TRACKS

Demring / Nissedans / Gjeterlåt Fra Hallingdal / Tusselåt / LMN / Rannveig’s Voggevise / Juleskreia / Min Sol, Min Lyst, Min Glede / Hymne / Ola Drar Til Myklagard / Frøya’s Bryllup / Gollum / Sørgemarsj / Jeg Ser Deg Søte Lam / Hillajah

Produsert av Erling Lund, Ola Snortheim og Jørn Christensen