In Vogue

Japan, Quiet Life
Ariola-Hansa, lp 1979
Omtale basert på reissue, BMG Camden, cd 2001

I de aller siste dager av 1979 slapp Japan sitt tredje studioalbum, og «Quiet Life» fremviser et band som fortsatt har noen av sine glamrøtter i behold men som først og fremst har utviklet seg i retning av et melodiøst, romantisk sound som på mange måter er et forvarsel om den kommende new romantics-scenen i Storbritannia.

Mest av alt er det imidlertid den forbløffende likheten med samtidens utgave av Roxy Music som er det mest slående, og mange kritikere valgte da også uten særlig om og men å avfeie bandet som rene Roxy Music-kopister uten noe eget særpreg. At David Sylvians stemme bærer mer enn en anelse likhet med Bryan Ferrys var også tydelig på de foregående albumene, men kombinert med det lydbildet som utgjør «Quiet Life» (produsert av John Punter som tidligere hadde produsert… Roxy Music) ble likhetene litt for store til at alle klarte å svelge det.

«Quiet Life» er alikevel – for de som velger å lytte ordentlig – mer enn bare åpenbare musikalske referanser til Roxy Music. Dette er det første albumet hvor Japan virker å ha samlet seg til en bevisst musikalsk kraft og samtidig viser forsiktige antydninger til de østlige toneklangene som skulle bli så fremtredende på de to neste studioalbumene. I tillegg besitter Rob Deans gitarspill en langt skarpere og mer utfordrende kant enn hva som var tilfellet med Roxy Musics ditto rundt 1980.

Smakfull og groovy poprock designet for den trendbevisste eliten av utelivsløvene

Tittelkuttet og singelsporet «Quiet Life» innleder sammen med «Fall In Love With Me» albumet med umiddelbar, smakfull og groovy poprock designet for den trendbevisste eliten av utelivsløvene. Selvsagt med klare assosiasjoner til Roxy Music, men som i tilfellet med «Fall In Love With Me» med vel så klare referanser til David Bowies mest dansbare øyeblikk. Allerede på disse to første sporene introduserer bandet et nytt og sterkt kort med Mick Karns saksofon. Karns evner som bassist var allerede vel etablert, men ved innspillingen av «Quiet Life» kunne han også presentere seg som en utlært, fullverdig saksofonis; og han preger dette albumet som saksofonist i nesten like stor grad som bassist.

«Despair» – med fransk vokal – og «In Vogue» demper lyset og skaper varm, romantisk vellyd, især sistnevnte er vellykket med vibrerende, diffuse keyboards som bakgrunnsteppe for Karns myke fretless-bass og Sylvians inderlige stemme. «Halloween» er muligens det sporet på albumet som peker mest bakover, medrivende og glamlydende poprock som takket være produksjonen glir inn i albumets helhet uten problemer. Derimot er coverversjonen av The Velvet Undergrounds «All Tomorrow’s Parties» en heller meningsløs affære. Jeg har hørt mange coverversjoner av «All Tomorrow’s Parties», men har enda til gode å høre en artist eller et band som har laget en noenlunde betydningsfull tolkning av den. Ikke det at Japans versjon er spesielt dårlig, men den tilfører ingenting og er alt i alt heller ikke så fryktelig langt fra originalen i lydbilde – kort sagt en meningsløs coverversjon.

«Other Side Of Life» tilhører Japans aller vakreste, pianobaserte ballader

Albumets to avsluttende spor er mine personlige favoritter. «Alien» kan ved første lytt kanskje fremstå noe udefinerbar og retningsløs der den beveger seg mellom vers preget av funk light, et pompøst refreng og et dempet, atmosfærisk mellomspill. Etter noen repetisjoner opplever jeg en veldig fin helhet, taktskiftet fra vers til refreng er nær progressivt og får meg alltid til å tenke at de som kun kjenner bandet Japan som et navn i forbindelse med keyboardist Richard Barbieris medlemskap i Porcupine Tree med fordel kan innlede sitt bekjentskap med Japan her. «Other Side Of Life» tilhører Japans aller vakreste, pianobaserte ballader – det er bare «Nightporter» (fra «Gentlemen Take Polaroids» (1980)) som kan oppvise den samme skjønnheten – ; overjordisk arrangert med diskrete, orkestrale strykere. De siste instrumentale minuttene er av en slik art at man håper melodien aldri skal slutte, bare fortsette og fortsette.

Konklusjonen er at det er grovt urettferdig å betrakte «Quiet Life» som utelukkende et skyggebilde av Roxy Music, selv om jeg vil tro at alle tilhengere av Roxy Music finner særdeles mye å glede seg over her; men det vil også alle med svakhet for britisk pop og rock fra første halvdel av 80-tallet gjøre. «Quiet Life» har holdt seg overraskende godt, og det er slettes ikke noe dårlig valg å innlede sitt forhold til Japan med dette albumet.

Foruten 12″ versjonene av «All Tomorrow’s Parties» og «Quiet Life» består bonussporene på denne re-utgivelsen av «A Foreign Place» (en bagatellmessig, svært japanskinspirert instrumental som opprinnelig var b-side på singleversjonen av «Quiet Life») samt den Giorgio Moroder produserte og ganske så diskoinfluerte «Life In Tokyo». Sistnevnte ble utgitt som en selvstendig singel før «Quiet Life» og er ikke å finne på noe studioalbum.

TRACKS

Quiet Life / Fall In Love With Me / Despair / In Vogue / Halloween / All Tomorrow’s Parties / Alien / Other Side Of Life + BONUS: All Tomorrow’s Parties (12″version) / A Foreign Place / Quiet Life (12″ version) / Life In Tokyo (12″ version)

Produsert av John Punter