Moscow Underground

Simple Minds, Graffiti Soul
Sanctuary / Universal, 2cd 2009

Med en distanse av tredve år tilbakelagt og høytidelig markert, har Simple Minds tatt sete blant bransjens virkelige stayere. Hint i retning av pause eller roligere aktivitetsnivå er ikke å spore, tvert om fremstår Simple Minds i ord og tale som fortsatt sultne på nye turnéer og flere plater. Stolte over egen fortid, men samtidig usvikelige i troen på at de ennå har til gode å lage sitt beste album.

Bare de færreste, ekskludert Kerr og Burchill selv, er villige til å investere altfor stort håp i sannsynligheten for at Simple Minds noen gang skal kunne makte å matche de beste av fortidens bragder. Men holdningen er selvsagt helt korrekt og et viktig premiss for å holde bandet i live år etter år. Nostalgiascenen og evige turnéer med gamle hits er artig for publikum, for band er en slik skjebne dog i bunn og grunn trist sorti.

På en slik senilscene befinner Simple Minds seg så langt fra, det selv om de sist år gjorde sin nostalgifest og Kerr trekker linjer helt tilbake til de første år når «Graffiti Soul» som tittel skal forklares. «Graffiti Soul» er – selvsagt – heller ikke det beste Simple Minds har gjort, som album fremstår det som et slags mellomspill. Det er et forholdsvis kort album med sine åtte kutt («Shadows And Light» betegnes som bonustrack), det var egentlig tiltenkt å være en innspilling som samlet hele originalbesetningen, det ble liggende noe på vent fra innspilling til utgivelse. Alt dette gir inntrykk av et ufullendt prosjekt, et album som aldri kom helt i mål.

«Moscow Underground» er det fineste Simple Minds har kreert på mange år

Når dé momenter er nevnt, hva vi får med «Graffiti Soul» er et mer enn habilt album. I sine fremste stunder – «Moscow Underground», «Light Travels», «Graffiti Soul» og «Blood Type O» – evner det å pirre sansene i slik grad at repetiv repeat slår inn. «Moscow Underground» er det fineste Simple Minds har kreert på mange år, i sin finslipte eleganse og på bølgende bass det av platens spor som trekker flest tråder til det sound Simple Minds forvaltet før de besøkte frokostklubben. Tilsvarende vibrasjoner, om enn ikke like markante, fremskaper de øvrige tre nevnte; tiltalende arrangementer, langt sobrere og mer nyanserte enn den evinnelige myten om det grandiost hjallende Simple Minds på stadion vil ha det til. Totalt hørt er disse fire en sterk kvartett og platens store beholdning.

Andre spor verdt kryss og ros er «Rockets», effektiv single uten fiks eller faks, og «Kiss And Fly», denne av det pompøse popdrama man kan velge å avsky eller elske ved dette band. Grusomt slitsomt når det ikke fungerer, men «Kiss And Fly» fungerer riktig bra i sitt format. «This Is It» er heller ikke ueffen, hakket for veik i hooks men likefullt en potensiell kandidat til single nummer to fra «Graffiti Soul». Det selv om denne mann setter sin lit til at «Moscow Underground» vil løftes ut og opp som single.

Den ordinære utgaven av «Graffiti Soul» har Neil Youngs «Rockin’ In The Free World» hektet på som kutt ti, hvilket kanskje ikke var smart trekk. Én sak er at denne faller utenfor albumets helhet og blir et unaturlig vedheng, viktigere er dog at den gir anmeldere snitt til å harselere med versjonen og ergo plassere et negativt punktum for sine respektive omtaler. Simple Minds’ versjon er fullt ut anstendig den, men det er akk så forutsigbart at anmeldere med ullent forhold til Simple Minds sliper knivene når en artist som Neil Young går gjennom skottenes filter.

På «Searching For The Lost Boys» faller «Rockin’ In The Free World» mer naturlig inn, blant åtte andre coverlåter fra fjern og nær. Disse ble alle spilt inn, løst og ledig, i friminutter under tilvirkningen av «Graffiti Soul». Dette en øvelse Simple Minds har gjort tidligere, med heller lite hell på det forbløffende tannløse «Neon Lights» (2001). Denne gang treffer de bedre, «Searching For The Lost Boys» utstråler energi, glød og spilleglede. Særlig relevant for andre enn fans er det ikke, men det er da heller ikke hensikten. God, uforpliktende kos, med versjonene av «A Song From Under The Floorboards» og «Get A Grip» som personlige favoritter.

«Graffiti Soul» samler mye positivt og er flere karakterer opp fra forrige studioalbum, her er bedre låter og ikke minst et tidvis besnærende lydbilde som viser at Simple Minds kan – når de vil – mikse ulike elementer fra egen historie med nåtid og dagens utgave av bandet. For den som kjenner sitt Simple Minds, som har hørt og erfart alle deres faser, gir «Graffiti Soul» flerfoldige prov på at bandet fortsatt har en misjon. Skrev han, noe overrasket og godt fornøyd.

TRACKS

Graffiti Soul: Moscow Underground / Rockets / Stars Will Lead The Way / Light Travels / Kiss And Fly / Graffiti Soul / Blood Type O / This Is It / Shadows And Light

Searching For The Lost Boys: Rockin’ In The Free World / A Song From Under The Floorboards / Christine / Get A Grip / Let The Day Begin / Peace, Love And Understanding / Teardrop / Whiskey In The Jar / Sloop John B

Produsert av Jez Coad og Simple Minds